Bøker

Et litt for langt blikk

Selvopptatt mann med livet på stell forelsker seg i feil kvinne og ødelegger alt i Geir Gulliksens litt for lange og litt for ufokuserte nye roman.

Bilde 1 av 2

Roman

Geir Gulliksen

«Se på oss nå»

Aschehoug

Hans er femti år. Lykkelig gift på snart femtende året med Ingunn, som han har en datter med. Ingunn er litt yngre, men ikke påfallende. De har begge barn fra tidligere forhold. Hans kommer dårlig ut av det både med sin egen datter og Ingunns sønn. Utover det har han det egentlig fint.

Han jobber som rådgiver i et PR-byrå av den typen bedriftsledere og politikere går til for å få orden på hva de skal si og hvordan de skal si det, enten de allerede har dummet seg ut eller kommer til å gjøre det. Ble ansatt der mye på grunn av sine bånd, riktig nok tynne, til sosialdemokratenes statsministerkandidat, Salomon Olsen. Sjefen er en slags venn, Hans har ikke så mange andre.

I et bryllup får han Harriet til bords. Han liker henne egentlig ikke. Synes hun er for skravlete og kynisk og gardert. Dessuten er hun tjue år yngre, og har nettopp fått sitt første barn. Det virker ikke som hun liker ham heller. Likevel ender de to opp på handikaptoalettet sammen. Harriet har melkespreng, Hans snakker om brystbetennelse og ammeinnlegg i ull og tilbyr seg å hjelpe henne med å tømme brystene. Han vil være en sånn mann, en sånn som ikke er fremmed for det kvinnelige, for fødsler og amming og den slags. Så hvorfor skulle ikke han kunne hjelpe en fremmed kvinne med å tømme de nå avkledde brystene for melk?

Svaret kommer i form av en ereksjon. Selvsagt. Geir Gulliksen har det med å plassere romanfigurene sine i pinlige, bokstavelig talt avkledde situasjoner. Og bedre blir det ikke av at resten av bryllupsgjestene flytter seg til rommet like utenfor handikapdoen. Hans og Harriet blir nødt til å gå ut derfra sammen ...

###

Gnisten er tent. Resten av «Se på oss nå» viser hvordan Hans dras mot Harriet, hvordan de to nølende innleder et forhold, og hvordan dette selvsagt får store følger for Hans og Ingunns ekteskap, og for Ingunn og barnas liv.

Tematikken er ikke ny for Gulliksen, han har skrevet flere bøker tidligere som handler om forhold som tar slutt og hvorfor de gjør det, og ofte vist at bruddet skjer på det som sett utenfra virker som heller tynt grunnlag. Hans ligner på hovedpersonen i Gulliksens «Historie om et ekteskap» i at også han er akutt opptatt av kjønn, av sin rolle som mann og hvordan den begrenser ham, også seksuelt.

Og så har han et intenst granskende, likevel merkelig blindt, blikk på seg selv. På videoen fra bryllupet der han møtte Harriet ser Hans seg selv som naken og desperat, og sjokkeres av at alle må kunne se hvordan han søker, han som ellers regner seg som en observatør av andre, en som lett lever seg inn i andre glede og fortvilelse. Hans glor og glor, men det spørs om det narsissistiske blikket hans er helt til å stole på. Han endrer stadig om på minner, alt etter hva som passer ham i øyeblikket.

Les også: «Hærmennene på Helgeland»: Snytt ut av Ibsens galleblære (DA+)

Det gjør også Ingunn. Etter bruddet med Hans er et faktum tar hun opp tråden med en gammelkjæreste, og skjønnmaler ham selv om allerede har gått fra ham to ganger. Fordi hun trenger det. Vissheten om at hun kunne hatt et annet, bedre liv, der hun ikke ble forlatt. Redselen for å være alene er tydelig hos Ingunn. Seriemonogamiets stollek. Forsøket på å dempe fallet, en øvelse også Hans må i kast med etter hvert.

Kanskje er det sånn mange er. Kanskje røper det mer om meg enn om boka at jeg irriterer meg over dem. Over Hans’ mangel på ryggrad, av at han lever livet som om ting bare skjer med ham uten at han selv kan bestemme over egne valg.

Over Ingunns naivitet, hennes manglende evne til å kjempe imot. At de begge bare resignerer, gir opp, gir femten år sammen på båten. Har voksne folk virkelig hodene sine så langt nedi egne navler? Er de virkelig så lite i takt med seg selv? «Se på oss nå» virker å påstå det, men jeg er usikker på om jeg kommer tett nok på Hans og Ingunn til å gå med på påstanden. Jeg forstår dem ikke. Kanskje er det meningen.

Parallelt prøver Gulliksen dessuten å dra det hele opp på et slags ideologisk nivå, med den delen av plottet som handler om statsministerkandidat Salomon Olsen. Han vil si noe om Norge, om samtida. Salomon er rørleggerlærlingen som nå har lært seg å snakke og te seg folkelig på den måten eliten regner som folkelig, som ekte representanter for folket ikke gjør. Han begynte som sosialist, ble sosialdemokrat, vurderer nå de borgerlige.

Les også: Maurstads intense gamle Peer Gynt

Liberalismen er for lengst blitt alles religion uansett, privat som politisk, og den handler om bruk og kast etter eget forgodtbefinnende, også om andre – forsmådde partnere, uskyldige barn – lider under de egoistiske valgene man tar. I hvert fall i denne romanen. Blant sosialdemokratene i boka er det også ymse affærer og ekteskapstrøbbel, med tråder inn i Harriet og Hans’ forhold.

Men boka hadde klart seg like bra uten dem, om ekteskapsdramaet ble strammere. Forsøkene på samfunnssatire er klare nok også uten bruk av politikere. For bibelkyndige er det morsomt at Salomon – den gode kongen som forledes av en hustru til å vende seg bort fra den rette gud – heter det han gjør, og sparkene mot PR-bransjen er artige selv om de ikke er så originale.

Som nevnt er Gulliksen god på pinligheter, og han skriver setninger som på sitt beste åpner litt opp i språket, som viser fram hvordan ordene og tanken og følelsene henger sammen og påvirker hverandre gjensidig. Han er en fin observatør og skildrer av kommunikasjonens minefelt, av hvor sårbart det er å si det man vil, direkte, og hvordan sannheten lett glattes over med løgn, særlig om man gjerne vil tro på løgnen. Men mye av «Se på oss nå» blir litt ufokusert, litt for mange folk i litt for mange møter. Romanen er rett og slett litt lang.

Les også: – Jeg er drittlei løgnere som Donald Trump (DA+)

Mer fra Dagsavisen