Guri Sørumgård Botheims første diktsamling heter «Heime mellom istidene». Den handler om å flytte fra landet til byen, og lure på om man har valgt rett. FOTO: BENEDIKTE SKARVIK/SAMLAGET

Et hjem for oss, et hjem for deg

Hva vil det si å kjenne seg hjemme, undret Guri Sørumgård Botheim. I «Heime mellom istidene» utforsker hun hvorfor det er så vanskelig å finne seg til rette i byen.

 

– Hvorfor er jeg så knyttet til hjemplassen min? Hvorfor har jeg så mye hjemlengsel? Kan jeg være fornøyd med å bo i byen, eller går ikke det? «Heime mellom istidene» startet som en utforskning av disse spørsmålene. Og av mitt eget liv, sier Guri Sørumgård Botheim til Dagsavisen.

Hun kommer fra Lesja, et tettsted helt øverst i Gudbrandsdalen, men bor nå i Trondheim, hvor hun jobber som avdelingsleder for Norsk Forfattersentrum i Midt-Norge.

Byen ikke bra nok

Fra før har Guri Sørumgård Botheim skrevet to bøker sammen med søsteren Sigrid – «Ramstein pensjonat» og «Søsken», men dette er hennes første diktsamling alene.

Den begynner på Lesja, med å beskrive generasjonene som har bodd og arbeidet der før forfatteren, fra istiden helt fram til i dag. Skal hun bli den første som drar for godt?

– Det som kanskje er litt spesielt for meg, er at alle i slekta mi kommer fra samme plassen. På den måten føler jeg meg heldig. Men det gjør også at jeg kjenner enda mer på ansvaret og samvittigheten, på tilknytningen, enn jeg tror jeg ville gjort om jeg hadde foreldre fra hvert sitt sted, og var vokst opp et tredje selv. Om jeg får barn, skal de da vokse opp en annen plass? I byen? Det føles ikke bra nok. Så langt fra naturen. Det er kanskje litt frekt å si det. Jeg forstår at sannheten som gjelder for meg, ikke gjelder for alle. Men det er sånne ting jeg utforsker, sier Guri Sørumgård Botheim.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ingen svar

Uten egentlig å komme fram til noe endelig svar.

– Nei ... det er litt frustrerende, det der. Jeg hadde håpet at jeg skulle lande. «Nå flytter jeg hjem igjen», eller «nå blir jeg i byen». Det skjedde ikke. Men jeg kom kanskje fram til et slags kompromiss. At man kan ha et hjem et annet sted enn der man bor.

Det er en konklusjon også andre har nådd.

– Jeg har en mistanke om at mange som kommer fra bygda, men som bor i byen på grunn av arbeid, kjenner seg igjen i det jeg skriver. Jeg har onkler og tanter som aldri har sluttet å kalle Lesja for «hjemme», selv om de ikke har bodd der på mange tiår. Andre, som kjæresten min, kjenner seg ikke igjen i det jeg skriver, sier Guri Sørumgård Botheim.

Udramatisk kjærlighet

Kjæresten opptrer i diktet, som «s». Det gjør også en annen mann, en hun mistet. Men det er ikke sorgen som dominerer, men hverdagsvarmen.

– Jeg hadde lyst å beskrive et kjærlighetsforhold som ikke er preget av dramatikk. Som er trygt og stabilt. I diktsamlinger er det veldig ofte utrolig sterke og stormende følelser mellom partene. De handler om nyforelskelse, eller om bruddet. Jeg skriver om ro. Om å oppdage at man kan satse på det man har i stedet for å lete etter noe nytt.

Jeg-et i diktsamlingen kommer dessuten fram til at mye av identiteten hennes rett og slett ligger i fjellet, i landskapet.

– Jeg tror at minner blir knyttes til terrenget de oppstår i. Det er interessant at Moser-paret har funnet bevis på det, at hukommelsen kobles til kart i hjernen som kopierer det ytre terrenget.

Diktene i de delene som handler om livet på Lesja, er skrevet på dialekt. De som handler om livet i byen, på nynorsk.

– Det spesielle med å skrive på dialekt er at man kan skrive så nedskåret. Ordene avslører lydene i språket. Det nærmer seg konkret poesi. Men det var mye vanskeligere enn jeg trodde. Foreldra og onkelen min brukte hele jula på å hjelpe meg gjennom teksten. Det gikk opp for meg at jeg ikke egentlig kunne dialekten min skikkelig. Det var interessant å tvinges til en grundig gransking av mitt eget talespråk, som skrift, sier Guri Sørumgård Botheim.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon