Kultur

Et gnistrende møte med en modig kvinne

Hun har vært en provoserende stemme i skandinavisk offentlighet gjennom fem tiår. Alv van der Hagen får Suzanne Brøgger til å snakke ut, også om det hun har tiet om.

Dagsavisen anmelder

SAKPROSA

Alv van der Hagen

«Suzanne Brøgger. Samtalememoarer»

Oktober Forlag

Trenger vi nesten 400 siders nærkontakt med Suzanne Brøgger? Gikk ikke hun ut på dato en gang nede på 70-tallet med sine skandalesuksesser av noen bøker? «Fri oss fra kjærligheten», som kom på norsk i 1975, slo ned som en bombe. En frekk pamflett fra en englevakker dansk kvinne. Hun hevdet at monogamiet kunne sammenlignes med kannibalisme. Så kom noen få bøker på norsk før det ble ganske stille.

Men i fjor dukket hun igjen opp i norsk bokverden med «Omelette norvegiénne: Reiser i Norge». Et litt tamt gjensyn med et ikon. Og i år kom også «Koral», en nykomponert og forkortet utgave av hennes tre autofiktive bøker: «Crème fraîche» (1978), «JA» (1984) og «Transparence» (1993).

Det skal vise seg at hun verken er forgangen eller tam slik hun nå, som 75-åring, framstår i fullformat, i Alf van der Hagens «Samtalememoarer». Han lar henne snakke løs gjennom 380 sider. Det er blitt et gnistrende møte med en særdeles vital, modig og lærd kvinne. Hun svinger pisken over sin samtid, hun provoserer og ironiserer. Også over sin egen løsslupne ungdom. og troen på fullstendig åpenhet i erotiske spørsmål. En grenseløshet hun nå betrakter som en farlig ideologi. Og monogamiet har hun omfavnet, ettersom hun nå har levd i 34 år med samme mann.

###

Gjennom alle disse årene har hun vært en irriterende og provoserende stemme i dansk offentlighet, og hun har jevnlig publisert bøker og artikler, essays, skuespill, dikt og sanger. Det hele fra sitt hus på landet, en gammel skolestue i Knudsrup like ved den lille landsbyen Løve.

Alf van der Hagens form fungerer som det perfekte valg for formidling av dette fenomenet i nordisk litteratur. Han er den anonyme stemmen som hele veien sørger for å holde samtalen på sporet. Spørsmålene hans tvinger Suzanne Brøgger til klargjørende tale. Han konfronterer henne med tidligere uttalelser og handlinger, og får forfriskende svar.

Som når Suzanne Brøgger klager over at moderniteten defineres av det ytre, behovet for å vise seg fram, og Alf van der Hagen slår tilbake og minner henne om egen fortid. Ble hun ikke nettopp berømt for å iscenesette seg selv? Jo, sier Suzanne Brøgger. Og derfor måtte jeg flytte på landet! For at hun skulle få rom og ensomhet til å skrive.

I Løve bodde Suzanne Brøgger alene fra hun var 25 år og helt til hun nærmet seg 40 år og Keld Zeruneith plutselig en dag sto på trappa. En mann som ikke bare var pen og kjekk og lærd og skrev litterære biografier, men han kunne også hogge trær og reparere vannrør som gikk lekk.

«Siden så han seg aldri tilbake», sier Suzanne Brøgger, som i denne samtaleboka for kanskje første gang forteller åpent om en mann hun har vernet fra offentligheten. De korresponderte i flere år før de traff hverandre, og når det endelige skjedde, var det ingen tvil hos noen av dem. Suzanne Brøgger legger likevel ingen idylliserende kappe over denne kjærligheten. I en mørk periode ville hun forlate familien og gå i kloster i Thailand.

Les også: - Kvinner på 50-tallet levde som zombier

Suzanne Brøgger er usentimental og skarp også når hun forteller om sin familie, med en mor som led av sterke depresjoner og stadig ville ta livet av seg. Men Brøgger nektet å gå på tå for denne moren, hun ville ha et eget liv, være uavhengig og fri.

Det gjør fortsatt sterkt inntrykk når Suzanne Brøgger forteller om sitt ungdomsliv først på Sri Lanka, siden i Bangkok, og så på internatskole i Silkeborg hjemme i Danmark. Særlig den korte tida i Bangkok der hun som 16-åring havner i et «frigjort» miljø, og blir kjæreste med en 30-årig fransk diplomat.

Likevel er det den voksne, modne og reflekterte Suzanne Brøgger som gjør disse «samtalememoarene» verdt å lese. Hun står fram med sterke og provokative meninger om det moderne samfunnet, om religion og om flyktningpolitikk. Hun siterer den franske filosofen Denis Diderot på hans uttalelse «ta alltid det motsatte standpunkt». Og det har hun gjort i mange tilfeller. Mest oppsikt vakte det da hun gikk imot publiseringen av Muhammed-karikaturene. Hun tillot seg å minne om de mange ondskapsfulle tegningene og karikaturene av jøder, som førte til at hatet mot jødene bare vokste.

Også Brøggers observasjoner og tanker omkring fortid og historie, hennes vandringer i det danske landskapet og hennes uro for at den lange intellektuelle kritikk-tradisjonen i Europa er under press, bidrar til en stor leseopplevelse.

Susanne Brøgger og Alv van der Hagen møtes til boksamtale på Lysebu hotell mandag 25. november. Prolog ved Vigdis Hjorth