Bøker

Essensen av svensken

Etter elskovssyke Ester Nilsson følger den ekstremt vanlige medelsvensken Ragnar Johansson, i en roman som er like morsom og intelligent som Lena Anderssons foregående.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Lena Andersson

«Sveas sønn»

Oversatt av Bodil Engen

Gyldendal

Ragnar Johansson er født i det svenske folkhemmets år null, alias 1932. Da vant det sosialdemokratiske partiet valget. Sossarna beholdt makta i 44 år, og bygde i samme periode den svenske velferdsstaten, som Ragnar er overbevist tilhenger av. Han er hovedpersonen i svenske Lena Andersson nye roman, «Sveas sønn», en bok som på svensk – men ikke i Bodil Engens ellers gode norske oversettelse – har fått undertittelen «en berättelse om folkhemmet».

Ragnar ser seg selv som en helt vanlig svensk mann. Så vanlig er han faktisk, at han i romanens innledende kapittel blir forkastet som informant i en universitetsansatt etnologs forskningsprosjekt «om modernitetens svenske mentalitetshistorie». Det var dattera Elsa, selv doktorand i lingvistikk, som forsøkte å rekruttere ham, siden folk med vanlig svensk mentalitet aldri ville tenkt om seg selv at de er verdt å forskes på.

Ragnar selv er imidlertid såre fornøyd med at han var «for vanlig» til å kunne brukes til den typen høytsvevende greier han uansett ikke forstår seg på. Han er ifølge romanens allvitende forteller «en mann uten sprekker, men med en stor splittelse, og på den måten helt lik samfunnet han befolket og formet». Han er den svenske moderniteten.

Se også: Dette bør du lese i høst (DA+)

«Sveas sønn» er altså en utforskning av nyere svensk historie. Ikke egentlig av historiske hendelser, men av hvordan systemet formet i hvert fall noen av menneskene, representert ved Ragnar og familien. Det er en morsom og intelligent utforskning av klassebevissthet og samfunnstilhørighet, slik Lena Anderssons bøker om Ester Nilsson var det av kjærlighetens og forelskelsens vesen.

Boka er skrevet med en slags kjølig observerende, likevel kjærlig aksepterende holdning til menneskene og deres virke, med Ragnar, mora Svea (f. 1905) og dattera Elsa (f. 1970) i spissen. Er man født sånn eller blitt sånn? Begge deler, men helst det siste, lyden den indirekte konklusjonen. For ingen kan unnslippe den tida man er del av, den generasjonen man er født inn i, samfunnets verdier og normer og sannheter. Man kan selvsagt ta ansvar fra dem, men også det er et aktivt valg som må tas, og som sjeldnere tas av visse grupper enn av andre.

Les også: Waters til frontalangrep på USA og Israel (DA+)

Oftere tas avstanden til foregående generasjon – Ragnar bryter med morens «bondskhet», slik Elsas dragning mot bøker og akademia bryter med Ragnars smålåtenhet, hans helhjertede gruppeidentifikasjon med det sosialdemokratiske prosjektet. Sammen eksemplifiserer de klassereisen, Sveriges tre generasjoners lange reise fra bonde- via arbeider- til kunnskapssamfunn.

###

Ragnar er barn av arbeiderklassen, av en mor som flyktet fra ussel fattigdom på landsbygda og en far som drev et lite transportfirma i storbyen. Hadde han våget, hadde han blitt arkitekt. Men, tenker Ragnar, det ville vært for pretensiøst å tro at han kunne sikte så høyt. Han utdanner seg til møbelsnekker i stedet, og velger siden å jobbe som sløydlærer på småskoler utenfor Stockholm heller enn å satse på møbelsnekkeriet. Det er tryggere.

Han gifter seg, for det er det normale, og får to barn med tre års mellomrom, også fordi det er det normale. Penser barna inn på idrett, ikke kunst eller musikk eller noe annet like borgerlig, fordi det passer seg slik for vanlige folk.

Karikert, så klart, men morsomt. Som i tidligere bøker er Lena Andersson trygg nok på leserens evne til abstraksjon til at hun tør å skrive fram personer som fra en vinkel framstår som flate sjabloner, men som i fullt lys faktisk er riktig så komplekse, fordi flatheten også reflekterer en hel kultur, tid, et samfunn. Hun sender innforståtte nikk til kritikerne som mener at folkhemmet en konstruksjon, noe som aldri egentlig fantes, allerede i åpningskapitlet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Så setter hun i gang med å vise hvordan det likevel gjorde og gjør det. Ikke gjennom sjokkerende brudd med bourdieuske skjemaer. Heller gjennom å fylle disse med innhold.

Mye her er fellesskandinavisk tankegods. Også i Norge bygges velferdsstaten i samme tidsrom. For norske lesere ligger det imidlertid ekstra humor i observasjonen av medelsvenssons hang til rigid regelrytteri. Slik må det være, mener svensken, for sånn er jo regelen. Ragnar er glad i regler. De uttrykker klare tanker, framgang og modernitet, syns han, uten forståelse for at skjematiske regler kan bli litt for firkantede, litt for detaljerte. Unødvendige.

På samme vis forfekter han ekte håndverk, men har likevel null til overs for mora eller konas «gammeldagse» tilbereding av mat fra bunnen av, i en moderne tid der mat i pulverform er oppfunnet. Han tenker at «menneskenes muligheter var i praksis små, for de fleste var skuffelse innebygd i tidenes orden. Derfor forekom det ham ansvarsløst å oppmuntre mennesker til å strebe etter slikt de ikke kunne oppnå», og hyller «det moderne svenske samfunns grunnvoll», normalfordelingskurven, men drømmer likevel om at akkurat hans barn skal bli idrettsstjerner.

I paradoksene ligger mye humor, og mye klokskap. «Sveas sønn» kaller på latteren. Men også på tankene. Det er en fin kombinasjon.

Les også: Leksikon om lys og mørke: V for vekslende (DA+)