Bøker

En virkelig drøm

En av høstens morsomste. Men også tidvis trettende.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Bendik Wold

«Canada Dry»

Gyldendal

Bendik Wolds skjønnlitterære debut, «Canada Dry», kan bli bokhøstens morsomste roman. Mye ironi, humor og burleske situasjoner i en bok som i store partier kaller på den frydefulle latter. Men den kan tidvis også bli trettende i sin litt posøraktige smarthet og sin hang til avansert språkbruk.

Normalt ler man ikke ofte under lesningen av norske romaner. Derfor virker Bendik Wolds debut så forfriskende og annerledes. Forfatteren er ingen debutant i videre forstand av ordet. Til daglig er han kulturredaktør i Klassekampen, og som ung og begavet gjorde han seg bemerket på den litterære arena da han startet Flamme forlag sammen med Nils-Øivind Haagensen. Nå har han våget seg ut i den litterære friheten, eller rett og slett stilt seg mer laglig til for hogg. Men det burde ikke bli så overvettes mye av sistnevnte. «Canada Dry» er i det store og hele en svir å lese, med trekk for nevnte innvendinger.

Det er det moderne norske middelklasselivets mange små og store utfordringer Bendik Wold har lagt under lupa, med en jeg-fortellende bildekunstner med idétørke, som formidler. Det vil si tørken, som har vart i fem år, tar brått slutt i første kapitel. Der blir kunstneren påkjørt og havner i kortvarig koma for deretter å våkne med den store ideen. Denne kunstneren arbeider med installasjoner og performance, og har ett stort internasjonalt verk bak seg (pakket bort i en kjeller i Amsterdam). Siden har han hengitt seg til mer tradisjonell kunstnerisk virksomhet i mindre formater. Men nå altså lyspunktet i form av en drøm, i dobbelt forstand. Det skal bli en ny stor kunstbegivenhet, med drømmende mennesker utsatt for «Lucid dreams», eller bevisste drømmer. Det betyr at den som drømmer er våken og handlende i drømmen, en teknikk kjent som LaBerges metode. Denne kunstneriske virksomheten krever undersøkelser og oppsøkende virksomhet.

###

Det samme gjør kunstnerens private liv der barnløshet er et tilbakevendende tema som ikke bare fordrer organisering av sexlivet, men også atskillig kursvirksomhet for framtidig adopsjon. Samtidig sliter han med et begjær etter en alenemor med to små barn, en viss Camilla som bor i nabolaget. Og som om dette ikke er nok øvelseskjører han jevnlig i Oslos gater med håp om en gang å kunne ta lappen. Et ganske halsbrekkende og uvisst prosjekt. Kunstneren lider av en type motstand når det gjelder å blinke seg ut av kjørefelt og inn i nye, han har problemer med å beregne avstanden til bilen bak.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bendik Wold beveger seg inn i disse forskjellige miljøene med en harselerende penn. Jeg-fortelleren framstår som en sympatisk mann, med et tidvis dårlig grep om livets mer praktiske sider. Noen av beskrivelsene kan nærme seg det karikerte. Spesielt gjelder dette et besøk på en økologisk besøksgård på Hadeland der eieren Jeanette, som også driver kurs i LaBerges drømmeteknikk, framstår på grensen til det troverdige. Bendik Wold balanserer likevel med finslipt teknikk gjennom de mange miljøene og situasjonene, og det er verdt å merke seg at det aldri blir banalt utleverende eller lettvint komisk. Bendik Wold framstår som en smart og kreativ forteller med skarp sans for detaljer og et særlig blikk for samlivets og hverdagslivets mange små og store fallgruver.