KRIM
Hans Olav Lahlum
«De fem fyrstikkene»
Cappelen Damm
Førstebetjent Kolbjørn Kristiansens medhjelper Patricia Borchmann beskriver et av mysteriene i denne boka som «en plan en stor krimforfatter eller dramatiker verdig». Hans Olav Lahlum fornekter seg ikke. Fortellingene hans er imidlertid gode nok til at han slipper unna med sånne formuleringer.
I tillegg til sin rolle som historiker, politiker og usannsynlig rikskjendis er Hans Olav Lahlum på kort tid blitt en av landets mest underholdende krimforfattere. Årets bok er den fjerde på to år i serien om Kristiansen og Borchmann. Tre kortere fortellinger denne gangen, eller en langnovelle, en kortroman og en kort roman, for å bruke forfatterens egne begreper. De formidler likevel en sammenhengende utvikling i forholdet mellom de to hovedpersonene, og er heller ikke noe hvilesteg i serien når det kommer til resten av handlingen.
Hans Olav Lahlums bøker leker med krimsjangeren. De er bygget opp med stor fascinasjon og kjærlighet til det gamle spørsmålet om «hvem som gjorde det». Han tar oss med inn i strengt lukkede system, der listene over de mistenkte er klart avgrenset, og ingen melder seg på som skyldige langt ute i fortellingene. Plottene er så spissfindige at de nærmer seg grensen for det anstendige. Det samme er premissene for ugjerningene. Hør bare her: I «De fire vinglassene» er forfatteren Georg Simensen (et nikk til Lahlums forbilde George Simenon) blitt forgiftet. En både begavet og karismatisk forfatter som har klart å innbille de mange kvinnene i sitt liv at han må få barn med en av dem, for å få livsvisdom nok til å få Nobelprisen i litteratur. Sånt skaper splid mellom kvinner. Det er et tragikomisk utgangspunkt, men i denne sammenhengen kommer sånne bagateller i bakgrunnen. Det som betyr noe er den avanserte stolleken som fører fram til fellende beviser.
Rent krimfaglig må det være lov til å påstå at Lahlum jukser litt med å nøste opp mysteriene sine. Fra sin isolerte tilværelse i en rullestol i en leilighet på Frogner lanserer Patricia Borchmann den ene treffende teorien etter den andre, med nærmest overnaturlig klarsyn. Hvis ikke dette med kvinnelig intuisjon rommer enda mer enn det vi har visst før. Løsningene dukker ofte praktfullt opp fra løse luften. Men hun er en interessant figur som vi gjerne møter igjen, selv om det nå, det vil si i 1971, ser ut til at hennes forhold til førstebetjenten er i ferd med å bli rimelig anstrengt.
Handlingen i denne boka utspiller seg altså for over 40 år siden. Det kunne tenkes at krimforfatteren Lahlum kunne benytte seg mer av kunnskapene til historikeren Lahlum framover, slik han er inne på her med motiver tilbake fra andre verdenskrig. Slik kunne bøkene hans blitt mer enn nostalgisk krimteori. På samme måte som parhestene Terje Emberland og Bernt Rougthvedt har fortalt spennende historier fra 30-årene i to nyere krimromaner. Neste bok fra Lahlum foregår kanskje i 1972, et av de mest konfliktfylte årene i den norske etterkrigstida? Vi venter i spenning. I hele 70-tallet ligger det mange kilder til konflikter og drama som er en stor krimforfatter verdig.