Selma Lønning Aarø.

En stalkers forsvar

Original og velskrevet roman gir kvinnen Hamsun stemplet som løgnaktig forfølger en klar stemme og en troverdig forklaring.

 

ROMAN

Selma Lønning Aarø

«Hennes løgnaktige ytre»

Cappelen Damm

«Jeg tillader mig herved ærbødigst at anmode om, at Politiet vil beskytte mig mot Fru Anna Munchs (Forfatterindens) Forfølgelser: I over et Aar har hun nu udsendt anonyme Breve til en Flerhed af Damer af mit Bekendtskab, har tilskrevet disse Damers Fædre og – forsaavidt de har været gifte – deres Mænd, – altsammen advarende, raadgivende, truende, fremstillende mig som Bedrageren og Forføreren, med hvem man burde afryde al Forbindelse».

Slik innledet forfatteren Knut Hamsun sitt brev til Kristiania politikammer 23. april 1897. Hans versjon av saken er siden bekreftet i diverse biografier om forfatteren, hvor Anna Munch omtales som en gal forfølger, en stalker, som både skrev ærekrenkende brev, og som fulgte etter Hamsun overalt.

Selma Lønning Aarøs nye roman, «Hennes løgnaktige ytre», snur opp ned på perspektivet. Hun forteller Anna Munchs (1856–1932) historie, og konkluderer med at det slett ikke var så entydig og enkelt som den berømte forfattermannen og hans biografer ville ha det til.

Fortelleren er Signe, Annas datter. Hun innleder med å fortelle om morens dødsleie i 1932. Selv da tenkte Anna på Hamsun. Ikke på datteren Signe.

Så hopper hun tilbake i tid, skildrer Annas barndom og ungdom, før vi vår innblikk i Signes egen situasjon, som nylig frigitt fange fra Grini i 1945. De mange hoppene gjør kanskje at det tar litt tid før historien fatner. Men når den først gjør det, brenner den med klar og tydelig glød.

«Hennes løgnaktige ytre» er en engasjert og inspirert fortelling om en kvinnes kamp for å være mennenes like. Selma Lønning Aarøs versjon av det som kanskje skjedde, legger heller ingen skjul på at Anna Munch beundrer Knut Hamsun. At hun følger etter ham, og etter hvert nærer en slags form for forelskelse. Men hun får også tydelig fram at den Anna Munch hun forestiller seg opprinnelig ønsket, var å være Hamsuns sjelevenn. Ikke hans elskerinne.

Anna Munch framstilles som en dyktig forfatter, og som en intelligent og belest kvinne. Hun kunne kanskje blitt en spennende samtalepartner for Hamsun, om han hadde klart å åpne for ideen om at kvinner og menn faktisk kan være venner.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

Slik tidene var, var det umulig. Rommet var ikke engang stort nok til at Anna fikk være kunstner. Flere ganger ble hun fratatt penn og blekk – av menn. Hun voldtas og fornedres, også av menn.

«Hennes løgnaktige ytre» forteller den klassiske historien om en kvinnes kamp for å skape sitt eget rom som kunstner, og om motstanden i mannemiljøet rundt henne. For å bli den hun ønsker å bli, må Anna Munch forlate ektemann og barn – og dømmes for det da, slik hun ville blitt dømt for det i dag.

Anna Munch selv kommer aldri til orde. Hun filtreres gjennom datteren Signe. Det er et grep som fungerer. Selma Lønning Aarø har åpenbart gjort grundig kildearbeid, og forvalter det historiske stoffet med stø hånd. Skriver hva som kanskje er sannsynlig, uten å påstå at fortellingen er «sannhet». «Hennes løgnaktige ytre» er blitt en leseverdig historisk roman, om tiltrekning, kunstnerliv, galskap og familie.