ROMAN
Per Petterson
«Jeg nekter»
Oktober
Det er en lykke å lese Per Petterson, også denne gangen. Ikke fordi det er noe særlig lykke i romanene hans. Personene til Petterson står nesten alltid med ryggen mot veggen, klare til det store stupet ut i mørket. Men før stupet klarer han å gjøre det helt alminnelige livet som leves av helt alminnelige mennesker så helt ualminnelig.
Som i høstens roman «Jeg nekter». Om to middelaldrende menn, Tommy og Jim, som plutselig en tidlig morgen møtes på hengebrua som går fra Mosseveien og over til Ulvøya. De har ikke sett hverandre på 35 år, men gjenkjenner hverandre umiddelbart. En gang var de venner, uatskillelige. De bodde nær hverandre på Mørk, et lite tettsted på Østlandet. De var alltid sammen. Tommy kommer kjørende i Mercedes, han har dyr frakk. Jim står og fisker. Han har ikke dyr frakk. Han har vært sykemeldt et helt år.
Slik er rammefortellingen, et døgn på høsten i året 2006. Og møtet på brua framkaller fortida, de dramatiske barne- og ungdomsårene.
Det er gjenkjennelig pettersonsk tematikk i høstens roman. Her er en fraværende far, en mor som forsvinner, en far som slår, og barn som overlever mot sterke odds. Men ingenting er svart eller hvitt. Stemmene i romanen veksler mellom Jim og Tommy, med korte innslag fra Tommys søster Siri og den forsvunne moren Tya. Hun som plutselig en sein kveld drar fra en brutal ektemann og fire barn, og får naboen til å kjøre seg til en båt som skal til Rotterdam.
De fire barna lever alene sammen med faren, som jobber på søppelbilen, og med jevne mellomrom gir dem slag og spark. Uten å skjele til kjønn. Tommy er storebroren som trøster og klapper de tre søstrene inntil den dagen han henter fram balltreet fra under senga. Etter den dagen forsvinner også faren, og søsknene blir ganske snart spredt av barnevernet, hos naboer og fosterforeldre. Men Tommy og søsteren Siri fortsetter å holde kontakten. Og kontakten med bestevennen Jim, som bor alene med moren som er lærer, fortsetter også. En dag treffes de to utenfor «Bunkersen» på Sentralsykehuset, der Jim er innlagt. «Bunkersen» er det folkelige navnet på psykiatrisk avdeling.
Noe avgjørende skjer den dagen, noe som skiller de to vennene. Som Tommy formulerer det over 30 år seinere: «Et helt liv tok slutt den dagen på Sentralsykehuset, det kjentes sånn da, og det kjentes sånn nå, og enda var det mer enn tretti år siden. Hvordan hadde jeg kunnet leve så lenge uten han. Hvordan hadde jeg kunnet. Hvordan hadde jeg kunnet».
Per Petterson skriver så lett, så fuglelett. Korte, presise setninger, aldri antydning til litterært jåleri eller språklig dekor. Likevel puster disse setningene og linjene så samstemt og fint at det nærmer seg poesi. Aldri for mange ord, men heller ikke for få: Stemmene til Jim og Tommy som prater i vei. Desperasjonen som ligger der, men som aldri uttales. Situasjonene som strekes opp med noen få ord, et blikk over noen kafébord, et kyss bak en stasjonsbygning, en bror som venter i mørket, måten han står på.
Alt så tilsynelatende enkelt og vanlig og trivielt, og likevel med så mye rom og antydninger mellom setningene.
Per Petterson skriver om brutale menn og om foreldre som svikter, men bruker aldri de store ordene. Det hele er dempet, som under vann. Og derfra stiger det opp til overflaten i leserens sinn. Uansett hvem og hva Petterson skriver om er det med omsorgsfulle, nøye utvalgte ord.
Den dystre sannheten er der, men Per Petterson sørger for at vi også ser håpet og det glansfulle i tilværelsen.
Når Per Petterson skriver om hengebrua til Ulvøya, som har fått en helt sentral plass i denne romanen, blir den nesten et lysende punkt i universet i denne sammenhengen. Et så alminnelig sted, et punkt du reiser forbi med Østfoldbanen og bare ser uten å se. Slik gir Per Petterson tyngde til det alminnelige, han føyer det inn som viktige rekvisitter i fortellingens dramaturgi.Slik er det også med bilkjøringen langs veiene på Østlandet; et kort stopp på en bensinstasjon, veier og bygninger i et velkjent landskap.
«Jeg nekter» er blitt en perle av en roman. Mørk i gløden, ja vel, her er ingen lettvinte utveier. Men helt håpløst er det heller ikke. Menneskene i Per Pettersons roman har mye trass og motstand i seg, som tittelen antyder. Og det overraskende og uforutsette gir romanen spenning og driv. Per Petterson viser igjen hvilken strålende forteller han er.
kultur@dagsavisen.no