Bøker

En flyktning krysser sitt spor

I sin nye diktsamling utforsker Pedro Carmona Alvarez identitet, familie og tilhørighet syngende fra eselryggen.

Dagsavisen anmelder

LYRIKK
Pedro Carmona-Alvarez
«Samtaler med onkel Nica og tante Viola»
Kolon forlag

Carmona-Alvarez’ nyeste diktsamling, «Samtaler med onkel Nica og tante Viola» virker selvbiografisk, men skiller seg likevel fra mer eksplisitt autofiksjon i at det aldri helt er mulig å vite om historiene han forteller er sanne eller fantasi. Teksten har flere tilsynelatende selvbiografiske elementer. Første del heter «Om å oversette Yahya Hassan». Carmona-Alvarez oversatte Hassans debutbok «Digte» i fjor. Her settes tonen for hele samlingen, tilsynelatende påvirket av Yahya Hassans særegne stemme. De slagordaktige setningene som «en lemlestet kvinne har falt i 140 år» i sammenheng med hvert dikts innledede setning, alle med store bokstaver som hos Hassan, bidrar til å underbygge dette. Også tema knyttet til den flerkulturelle identiteten er felles for de to.

Men boken har fremdeles gjenkjennelige uttrykk fra Carmona-Alvarez’ tidligere diktsamlinger, blant annet den fortellende stemmen og måten tekstene utfolder seg på papiret. Den manglende bruken av tegnsetting sammen med de lengre diktpassasjene og innrykkede setningene skaper en flyt og et driv som fyller tekstene med energi. Rytmen blir også forsterket av repetisjoner og sammenslåtte ord som «plateselskapsbimbo».

Samlingens svakeste partier er samtalene som føres mellom jeget og onkelen. De blir ikke mer enn litt artige punchlines: «ikke fold hendene/ikke spis gul snø/kjøp deg en pub/gå som en bondetamp/drikk før du vasker deg i trynet». Morsomt, men partiene mangler den eksistensielle tyngden som ellers finnes i samlingen. Til gjengjeld finnes dette i samtalene med tanten. Vekslingen mellom tanten og onkelen viser en vekselvis lystig og energisk søken etter finne ut hvem man er og hvor man kommer fra.

Spørsmålene knyttet til identitet, familie og tilhørighet viser seg også gjennom språket. Spanske fraser vikles inn i bergensk slang og et mer røft språk forsterket av engelske uttrykk. Språket blir et bilde på de ulike epokene i et menneskeliv, og som former et individ. Samtidig forsterker det språklige mangfoldet jegets manglende tilhørighet og får på den måten fram de ulike sjatteringene og nyansene som fyller et liv på flukt eller i bevegelse.

Til tross for bokens eksistensielle alvor er den likevel mer optimistisk enn tidligere bøker av Carmona-Alvarez. Det er som om forfatteren ønsker å si vel, livet er aldri enkelt, eller forståelig, vi blir født og vi dør uten at vi egentlig vet hvorfor, så la oss heller gjøre det beste ut av situasjonen og proklamere, som Carmona-Alvarez eselridende helt: «ay ay ay ay, syng, ikke gråt».