Bøker

En belgisk tragedie

Dominique Goblets skildring av en ødelagt barndom er skremmende god, nesten ikke til å bære.

Dagsavisen anmelder

TEGNESERIE

Dominique Goblet

«Den som later som lyver» Oversatt av Thomas Lundbo

No comprendo press

Hovedpersonen Dom i selvbiografien «Den som later som lyver» var et vanskjøttet barn, som har blitt til en utsatt og sårbar voksen. Hun er stadig hjemsøkt av øyemigrene, noe som periodevis setter henne ut av spill. Den skrantende fysikken gjør at hun må lukke øynene for omverdenen, og trekke seg inn i seg selv. Dette er kroppens eget forsvar mot omgivelser som tærer på henne på umenneskelig vis.

Belgiske Dominique Goblet (født 1967) tegnet denne selvbiografien over et tidsspenn på 12 år. Det har ifølge forfatteren vært en lang ferd mot smertens kjerne, en loftsbod der forfatteren ble mishandlet av moren da hun var barn. Tidsspennet har preget tegningene rent fysisk. Noen er gulnede, andre har en utydelig utflytende strek. Tegningenes værbitte, falmede preg understreker at det dreier seg om forfatterens egne minner om fortida. Ofte har hun tegnet over tegninger, eller forsterket teksten med sort tusj, en gulnet gjengivelse av faren som jomfru Maria, med teksten: «Men jeg da, hva har jeg fått tilbake av deg, Dominique???»

Biografien tar utgangspunkt i hendelser og personer som har vært med på å forme Doms liv: et ulykkelig kjærlighetsforhold, og forholdet til en alkoholisert, selvsentrert far som på ingen måte greier å ta inn over seg datterens smerte, verken da eller nå. Biografien er selvutleverende, men Goblet tegner et selvportrett som også gir leseren stor sympati med henne. Hun er på høyde med situasjonen i de mange triste konfrontasjonene med andre mennesker. I skildringen av stemoren som går fullstendig av hengslene, med et kritthvitt, umenneskelig ansikt som ligner Munchs skrik, griper jeg meg i å tenke på hvordan denne scenen hadde blitt skildret fra stemorens ståsted.

Selvbiografien lykkes godt i å etablere hovedpersonen Dom som en sårbar person, men også med en bemerkelsesverdig indre styrke. Denne sårbarheten, blandet med troen på det gode, kommer godt fram i epilogen. Lille Dom faller og slår hull på strømpebuksa si. Hun blir ute av seg, men moren «tryller» strømpebuksa hel igjen, til datterens store begeistring. Hun fortsetter turen med hevet hode og hullene snudd til knehasene.

Den litt naive troen på det gode holder seg i Dom. Hun lurer på om hun kan la datteren være alene med den psykisk ustabile stemoren. Hun blir i et forhold der det helt klart er noe som skurrer. Dette skremmende, utydelige noe, som Dom aner, men ikke tar stilling til, er flott illustrert med en skikkelse som stadig viser seg, omgitt av mørket. Noen steder er det utydelig hva skikkelsen forestiller, andre steder har den form som et spøkelse, et sted blir den til kjærestens ekskjæreste, som en elefant i rommet, en mørk skygge over et forhold preget av usikkerhet. En kan bli usikker på hvorfor Dom holder seg til disse upålitelige karakterene. En ting er å leve med sine foreldre, en annen ting er å velge en kjæreste. For Dom virker det som om livet, men også hun selv, ikke har gitt henne så mange valg.

Mest av alt er det morens svik som viser seg å være det verste, det mest grusomme. Så uttrykksfullt hjerteskjærende og slengt i fleisen på leseren. Så uventet, fordi man trodde et eventuelt overgrep skulle komme fra farens hold. Og så effektfullt fordi barnets vantro overraskelse også blir leserens egen.

«Den som later som lyver» er den første utgivelsen av Goblet på norsk. Jeg håper det blir flere. Dette er en særpreget selvbiografi, et suggererende portrett av et skjørt og vaklende menneske. Den kryper under huden på leseren, og gir følelsen av å ha vært til stede i et annet liv.