Bøker

En anbefalt tannlegehistorie

Tannlege Kjersti Anfinnsen får maskuline menn til å strigråte av hennes kritikerroste roman «Det var grønt».

ROMAN

Kjersti Anfinnsen (36)

«Det var grønt»

Kolon Forlag

Hva handler «Det var grønt» om?

- Den handler om en tannlege i meningsløshetskrise. Han fordriver tida si med å jobbe, se på tennis og kjøpe sex. En dag kommer den lille sønnen hans på døra, noe som fører til at han finner veien ut av ensomhet og isolasjon, tilbake til menneskene og seg selv.

Bokas jeg-person er mann, føltes det risikabelt å skrive om ham?

- Ja, men jeg vurderte aldri å gå tilbake på det når jeg hadde begynt. Det begynte egentlig med at jeg gikk på forfatterstudiet i Tromsø, og tenkte jeg hadde skrevet en vakker novelle om kjærlighet. Det ble rettmessig slakt. Det var da denne mannen dukket opp, i min egen frustrasjon og tristhet. Da var han bare en mann. Men dette har ikke vært problematisk. Jeg har ikke møtt noen som har sagt «dette er ikke en mann».

Hvordan setter man seg inn i et mørkt, mannlig sinn?

- Som tannlege er jeg vant til å sette meg inn i hodet på alle pasientene som kommer hit. Jeg må jo det, når de kommer hit, til et sted som mange forbinder med noe ubehagelig. Men det er krevende å være inne i hodet på en mann som er så isolert og så mørkt innstilt til tilværelsen. Jeg er så jævlig positiv selv, så det var slitsomt. Jeg er glad jeg er ferdig. Men det var ikke det som var det vanskelige.

Hva var det som var det vanskelige?

- Det vanskelige var om han skulle bli tannlege. Jeg tenkte at mine egne pasienter kunne bli støtt av det. Halvveis ut i bokprosjektet måtte han ha et yrke. Da valgte jeg det jeg kunne, men jeg har ikke de samme mørke tankene om jobben. Og så var det kaoset mot slutten, det å ha hele romanen i hodet, passe på logikken, rytmen, språket.

Er historien en tragedie eller en komedie?

- Det er en komitragedie. Det er mannemenn som har lest den og som har begynt å strigråte utover i boka. Det er mange som ler også. Men at historien får veldig maskuline menn til å gråte, det er stas. Jeg ser på dette som kjellermenneskelitteratur. Når du blir så isolert og ikke får prate med andre om de tankene du har, er det farlige greier.

Jeg-personen din er heller ikke den pertentlige typen man skulle tro tannleger er?

- Tannleger er veldig forskjellige. Det er slitsomt å være tannlege, du blir lett plassert i bås. Derfor er det veldig deilig nå som jeg kan si at jeg er noe annet. Ellers har jeg pleid å lyve til folk om hva jeg er. Jeg har vært strømpeselger, vært med på boblandslaget. Jeg kan lyve. Det er en fordel når jeg skal skrive.

Hva skjer nå? Har du flere bøker på gang?

- Jeg skriver videre. Jeg jobber tre dager som tannlege, og så skriver jeg to dager. Sånn har jeg organisert livet mitt for å få det til. Det blir flere bøker.

Mer fra Dagsavisen