Bøker

«Ekko av en venn»: Hensynsløst ærlig gjensyn med Elling

Gjensynet med en 20 år eldre Elling i Ingvar Ambjørnsens nye roman «Ekko av en venn», er trist, vemodig og oppkvikkende humoristisk.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Ingvar Ambjørnsen

«Ekko av en venn»

Cappelen Damm

Vennen Kjell Bjarne er død. Elling er alene, stadig uten dame. Men han får seg katt, og han oppdager Facebook. Han får oppfylt drømmen om å bli en annen. Ingvar Ambjørnsens nye roman er et hensynsløst ærlig portrett av et menneske som lever utenfor normaliteten.

###

Som roman er «Ekko av en venn» gjenkjennelig Ambjørnsen-landskap, levert med stilsikkerhet og sans for presisjon og svart humor. Da Elling forlot scenen i 1999 i romanen «Elsk meg i morgen» var han 39 år gammel, fire år yngre enn sin forfatter. Hans gode og eneste venn Kjell Bjarne var fortsatt i live. Denne rørende bamsen av en mann som Elling traff i «Fugledansen», og som han inngikk bofellesskap med i «Brødre i blodet», fant ikke bare kjærligheten, men også en jobb. Elling fant hverken det første eller det siste, og ble alene. Som han var i åpningsromanen «Utsikt til paradiset» fra 1983. Der var mor nettopp død og Elling tilbrakte de ensomme dagene med å kikke på folk i nabolaget med teleskop og fantasere om deres liv. Det var også i denne romanen han begynte å samle klipp, uttalelser og bilder av daværende statsminister Gro Harlem Brundtland. En besettelse som etter hvert ble til 25 fylte ringpermer. Disse permene dukker opp i vårens bok og skaper atskillig hodebry for en Elling som overveier å la alle permene bli til aske. Men han kommer fram til at han i stedet skal skrive et vennlig brev til Martin Kolberg, som kan få ansvaret for permene etter at han, Elling, er død.

Slike hentydninger og tråder til de tidligere bøkene om Elling kommer i glimt gjennom hele romanen. Også hans gamle venn, lyrikeren Alfons Jørgensen, som Elling i sin tid traff på en poesiopplesning gjør en oppsiktsvekkende gjenoppstandelse. Han dukker opp i et magasin som Elling leser på sin nye stamkafé «Svanen bok & cafe». Elling får mulighet til å briske seg litt overfor de unge menneskene som driver kafeen, og dette får konsekvenser. Elling blir intervjuet av Dagbladet, en situasjon som er helt på kanten, eller snarere utenfor kanten av hva Elling kan tåle.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Som i tidligere bøker er det Ellings stemme som fyller sidene, romanen drives fram av denne monologen. En krevende litterær metode, som Ingvar Ambjørnsen behersker til minste komma. Det er tanker og refleksjoner, drømmer og sitater fra en boklesende Elling som fyller sidene i boka. Det er som i de tidligere bøkene nettopp Ellings manglende sosiale evner, hans uforutsigbare handlinger, hans plutselige svettende angst og komiske misoppfatninger som skaper det voldsomme trykket i fortellingen. Denne mørke understrømmen som Ambjørnsen håndterer med språklig oppfinnsomhet og nerve. Aldri en overdrivelse. Antydningene siver fram gjennom Ellings stemme, de forteller at katastrofen er nær og retrett er eneste mulighet.

Det er ingen overdrivelse å si at Ingvar Ambjørnsen var på topp som forfatter med det unike portrettet av den ensomme, dysfunksjonelle, tidvise sprø og gærne Elling. Og han viser igjen, 20 år senere, at han ikke er blitt dårligere med årene. Det er en fryd å lese denne nye romanen, der en nervøs og irritabel Elling i åpningskapitlet stiger av et forsinket tog på Sentralstasjonen i Oslo. Han skal til sin nye leide sokkelleilighet på Grefsen, men først må han innom og hilse på husets eier, enkefru Hannelore Frimann-Clausen.

Les også: «Helvete»: Satan, så artig (Dagsavisen+)

I glimt får leseren oppleve Ellings virkning på omgivelsene og menneskene rundt ham. Da blir hans anormale oppførsel tydelig, og samtidig rørende trist. For han ønsker jo bare å tilhøre «normaliteten». Han vil være «De andre. De på den andre siden av nederlagets elv». Han får det bare ikke til. Likevel opplever han øyeblikk av frydefull glede. Som når han endelig bestemmer seg for å bli medlem av Facebook, og forstår at han «kan være en annen», opprette en falsk identitet. Men hvem vil han være? En dag på kafeen «Svanen» ser han den rette mann plassert utenfor vinduet, på uteserveringen. En alfahann. En mann med tømmerhoggerskjorte og rullings i lomma. Elling fotograferer ham i smug og legger ham ut på nettet.

Han får ganske snart noen digitale venner, blant dem Spardam, en kvinne som sitter i kassa på Spar på Sandakersenteret der Elling er fast kunde. En av damene han stadig drømmer om. Men det blir med drømmen. Elling har lært seg å temme traumene, og Ingvar Ambjørnsen har ikke latt seg friste til å innfri noen lettkjøpt avtale. Han holder seg til sannheten, og den er ubønnhørlig.