SAKPROSA/FOTO
Bjørn Opsahl (foto)/Arvid Skancke-Knutsen/Harald Rosenløw Eeg
«Seigmen»
Rockstjernen høyt der oppe på scenen, badet i lys fra oven, under ham det beundrende publikummet som strekker hendene opp mot ham: Dette motivet finnes i mange varianter blant fotograf Bjørn Opsahls svart-hvitt-bilder av Seigmen, som nå er utstilt på Popsenteret og utgitt i bokform. Boka forteller også historien om bandet, gjennom intervjuer gjort av mangeårig musikkjournalist Arvid Schancke-Knutsen, og med korte tilbakeblikk fra Harald Rosenløw Eeg, forfatter og barndomsvenn av bandet. De forteller en typisk hybris-historie, der kameratgjeng fra småby danner band, blir berømte, selger uventede mengder plater og konsertbilletter, blir overambisiøse, får alkoholproblemer, begynner å krangle, og blir oppløst. Det er en historie så kjent at den inngår i klassisk rock-mytologi – og den suksessrike gjenforeningen er nå en del av moderne rock-mytologi. Selv om leseren kommer tett på konfliktene i bandet, er boka først og fremst med på å bygge opp under denne konvensjonelle framstillingen av rockmytene, særlig Opsahls bilder. Hovedtyngden av billedmaterialet er fra Seigmen-turneen i 2014 (var det den tredje eller fjerde gjenforeningsturneen, tro?). Live-bildene har en viss energi og sans for stilisert komposisjon, men på dette stadiet i karrieren er bandet blitt svært selvbevisste, og bildene gjør ikke stort mer enn å avspeile dette. Jeg ble mer nysgjerrig på det syreskadde negativet av Seigmen fra 1992, første gang Opsahl fikk konsertbilder på trykk, før han selv gled over i rockfotograf-mytologien. Det forblir noe overflatisk over bildene hans, han gjør egentlig ingen forsøk på å vise Seigmen som annet enn rockstjerner, eller kommentere kontrasten mellom grå norsk hverdag og stjernedrømmer, som er så tydelige i teksten.
Det spesielle med Seigmen-historien er altså at den foregår i Norge på 90-tallet, da Seigmen ble Norges første alterna-rock-stjerner. Boka tar oss med tilbake til en forsvunnet verden av Kodak-film, CD-singler, Dagbladet Fredag, Quart-festivalen, Håkon Moslet, «in-stedet Smuget». Arvid Schanke-Knutsen forteller historien lojalt og kronologisk. Mye ordinær oppvekst i Tønsberg, så går det temmelig fort gjennom de mest interessante årene på 90-tallet. Her ville jeg gjerne hatt mer. Som Schanke-Knudsen fint formulerer det, riktignok i gjennomført irriterende historisk presens: «Seigmen er på få år blitt en egen målestokk i norsk rock». Men så lenge bandet selv ikke har noen god forklaring på hvorfor det ble slik, blir vi ikke så mye klokere. Forfatterne presenterer ingen andre teser enn kortfattet wiki-oppramsing av pop-kulturelle strømninger. Det blir fastslått at «strategien til Seigmen, Sony og Øystein Ronander begynner for alvor å bære frukter». Sånn 20 år etter kunne man reflektert kritisk over hvordan bandets manager Øystein Ronander også var leder for Norsk Rockforbund, som organiserte konsertarrangørene som ga Seigmen spillejobber, og som ga ut bladet Rock Furore, der Seigmen fikk bred dekning – og der Arvid Schanke-Knudsen var redaktør (og undertegnede ubetalt medarbeider). Men ingen får påpeke dette samrøret, for dette er ingen kritisk biografi. Det er en fanbok, en feiring, en oppkjøring til comeback-plate og konserter utover 2015. Dermed får boka begrenset verdi som annet enn promotion. Men teksten gir noen fine følelsesladde scener fra avskjedskonserten på Rockefeller i 1999, noen tankevekkende innblikk i trøblete liv, og en ubetalelig anekdote som involverer et annet evig gjenforent norsk band: Bjørn Opsahl kom til Los Angeles for å ta coverbilde til post-Seigmen-bandet Zeromancer i 2000. Han tok bandet med ut i ørkenen, der han kom over restene av et fly, og tok bildet som isteden ble coveret på A-has comebackplate «Minor Earth Major Sky» (2000). Rett utenfor bildekanten på A-ha-coveret står halve Seigmen og pisser. Akkurat det føler jeg er selve kjernen av denne historien.