Tappert forsøk på Dukkehjem-oppdatering fra debutant Mattis Herman Nyquist. FOTO: ASCHEHOUG

Dukkemannen

Debutant gjør tappert forsøk på å gi Torvald hovedrollen i «Et dukkehjem».

 

ROMAN

Mattis Herman Nyquist

«Det er jeg som er Torvald»

Aschehoug


Debutanten Mattis Herman Nyquist er skuespiller av yrke, og debuterer som forfatter med den lille romanen «Det er jeg som er Torvald». Og det er nettopp Torvald Helmer i «Et dukkehjem» det hentydes til i romanens tittel. Sånn sett et dristig prosjekt:  En ung skuespiller som synes det er på tide å hente fram Torvald fra kulissene. La ham spille hovedrollen, istedenfor denne evig omtalte og feterte Nora med makronene.

Mattis Herman Nyquist har plassert sin karakter Torvald i et nåtidig Oslo, i en moderne villa med den vakre hustruen Emma og barna Ea og Aksel. Det er årets sommerfest som skal arrangeres, med inviterte venner og kolleger med familie og barn. Det skal grilles, drikkes, lekes og prates. Romanen er formet som en du-fortelling, der Torvald er den fortellende. Forfatteren  viser oss en mann som ikke klarer å være til stede i sitt eget liv, som hele tiden «faller ut», som mangler ekthet og evnen til nærvær, i alle fall slik han ser seg selv. Det er scener og passasjer i denne romanen som peker på en forfatter med et skarpt øye for sosialt spill, for manglende evne til livsglede, for fortvilelsen i følelsen av å komme for kort i eget følelsesliv.

Så tidvis byr denne boka på fine refleksjoner og fin innsikt, men det hele blir altfor repeterende, med få overraskende vendinger. Torvald er en mann som hele tiden ser for seg muligheten for å dra sin vei, gå ut av porten, sette seg i bilen og bare forsvinne ut av sitt gamle liv. Helt som Nora! Han gjør det også, på sin egen litt klønete og ikke helt vellykkede måte. En dag setter han seg i bilen og forsvinner til Stockholm, der han tilbringer kvelden i teateret. En svært uvanlig fritidssyssel for Nyquists Torvald, som sover seg gjennom hele første akt! Til overmål treffer han tilfeldig på et vennepar fra Oslo, og får problemer med å forklare sin mildt sagt overraskende Stockholmstur. Han drar hjem igjen til familien, til en kone og til barn som er lettet og glade over å se ham igjen.

Dessverre blir det hele altfor forutsigbart, altfor vagt. Romanen lider under en hang til gåtefullhet, som tidvis ender i tåkete og uklart formulerte antydninger. Noe som hverken bringer klarhet eller forståelse inn i bildet av den mod­erne Torvald. Boka er likevel ikke uten lyspunkter. Den har noen særdeles fine og morsomme passasjer fra hagefestens sosiale rom, der forfatteren nådeløst dissekerer den mannlige omgangsformens påtvungne maskuline ritualer.

Men romanen som helhet blir ingen stor leseopplevelse. Den hengir seg til for mange repetisjoner og altfor få overraskende vendinger for hovedpersonen. Og en ting kan slås fast med overbevisning, denne Torvald er ikke på langt nær så modig som Nora!