Bøker

Dop og overklassefest

Midt i den opphetede dopdebatten debuterer Tobias Nordbø med en hasj-roman, satt i klasseperspektiv.

– Jeg fikk en idé, også begynte jeg å skrive på historien om denne personen som ble deltidsdealer. Men det er også en bok om klasseforskjeller.

Stoner-roman

Litteraturviter og humortekstforfatter Tobias Nordbø har lenge vært inspirert av stonervirkeligheten i litteraturen, og har selv skrevet masteroppgave om David Foster Wallaces «Infinite Jest». Derfor er det kanskje ikke så rart at hovedkarakteren i romanen hans, Sebastian, bestemte seg for å bli hasj-dealer, for å finansiere studiene. Nordbø mener portrettet hans ikke er så langt fra virkeligheten.

– Mange er jo hverdags-stonere, jeg tror det skildrer en virkelighet for mange. Å bli dealer er kanskje en litt mer ekstrem erfaring, men jeg tror fortsatt virkeligheten, med skildring fra Blindern og det å bo i kollektiv, er nært. Det er litt mer satirisk at det er en utenriksminister som er kunde, men det foregår jo, det der òg, tenker jeg.

Les også: Høie advarer eget parti mot heroin

I klasseperspektiv

Nordbø som tidligere har vært aktiv i Sosialistisk Ungdom og vokste opp i den sosialistiske ånden, mener han alltid vil observere samfunnet i klasseperspektiv. Derfor er det heller ikke til å unngå at dette også tar plass i debutromanen «Hasj og høykultur».

– Det handler en del om de mer overfladiske tingene som signaliserer disse klassemarkørene, som klær og status. For eksempel ser vi dette i forholdene mellom karakterene Sebastian og Aron. De to bor begge hos Aron, som eier leiligheten. Det er Aron som får pengene hver måned, og har to rom å leie ut, så han trenger derfor ikke stresse med penger og kan ha det chill, konstaterer Nordbø. Sebastian, som er romanens hovedperson, er den som er mer urolig når det kommer til penger, og begynner derfor å selge dop – sammen med Aron. De dealer til innflytelsesrike mennesker fra høyeste sjikt i samfunnet, tilknyttet en hemmelig ruskulturforening, kalt Det Norske Lauzun-forbund.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Harselerer med høykultur

Høykulturen blir, som tittelen indikerer, observert og beskrevet, men i en mer satirisk form enn den mer pengelense student-klassen.

– Det jeg har skrevet om eliten er nok litt karikert, med hemmelige forbund og overdådige fester, men jeg tror heller ikke det er så langt fra sannheten. Vi har for eksempel en mann som bare heter «høyremannen» og som kanskje kan minne litt om Erik Skutle. Det har jo vært en del stortingsmenn som har blitt tatt for å ta dop på ekte, sier Nordbø.

Høyremannen er ikke den eneste som latterliggjøres ved å ikke ha noe personlig navn.

– For eksempel har man «Utenriksministeren». Det er en karakter som dukker opp to ganger, og han heter bare det, forteller Nordbø, som har en større tanke med sine kunstneriske grep.

– Jeg føler det absolutt er en kritikk av forskjellige ting her. Som det å drive hemmelighold og la de ressurssvake gjøre drittjobbene. Eller det å tie ting i hjel. Det er alltid de sterke som kommer seg unna og kan gjøre hva de vil. Underklassen er liksom støtdemperen til overklassen. Det er litt sånn i mange sammenhenger. Men i slutten av romanen kommer karakteren The Funky Aryan med sin utopiske drøm, hvor hele St. Hanshaugen tåkelegges av Norwegian Sunset, og folk fra alle samfunnslag kan røyke weed sammen, frigjort fra stigma og Norges lover.

Les også: AUF, SU og RU vil avkriminalisere narkotika

Student-tilværelsen

Nordbø har heller ikke utelatt seg selv helt fra romanen. I likhet med hovedkarakteren, er han selv stavangergutt, og har vært student på Blindern. I romanen er det også en karakter som kan minne litt om ham, en litteraturstudent ved navn Preben som virrer rundt og stresser med masteroppgaven sin «Sjalusi og mindreverdighetskomplekser i VM i fotballserien til Dag Solstad og Jon Michelet».

– Jeg hadde lyst til å ha med litt av litteraturviter-greiene mine, men en litteraturviter dyrker mer kulturen og er ofte forberedt på at de har valgt en studieretning som ikke nødvendigvis gir jobb etterpå, så det passet på en måte dårlig. Jeg tenkte at en statsviter med drømmer om å jobbe i utenriksdepartementet passet bedre som nøkkelkarakter, ettersom jeg da kunne skrive om en dude med skyhøye ambisjoner, som får karrieren ødelagt av weed-(mis)bruket sitt.

Les også: Vil gjøre bruk av narkotika lovlig

Mer fra Dagsavisen