ROMAN
Naja Marie Aidt
«Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok»
Oversatt av Trude Marstein
Gyldendal
Sønnen er 25 år. Moren gleder seg til hun snart skal treffe ham igjen. Hun drømte nylig så vondt om ham, den nest eldste av fire sønner – om Carl – at han falt og slo seg og gråt. Nå er hun sammen med Carls storebror, mens storebrorens gravide kone sover ovenpå. De snakker om Carl. Om livets opp- og nedturer. Skåler. «For livet!»
Så ringer telefonen. Det har skjedd en ulykke. Carl er alvorlig skadet, så godt som død. Og verden knuser. Språket knuser. Morens hjerte knuser. Alt er ødelagt.
Moren er danske Naja Marie Aidt. Hun har skrevet det slik det skjedde, så godt det lar seg gjøre, når alt er i stykker og sorgen kveler alle forsøk på mening. Resultatet er «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake», med undertittelen «Carls bok».
Boka er et knallsterkt vitnesbyrd om tap, om sjokk og lammelse og livet som på sett og vis «går videre», selv om det føles som det aldri kan gjøre det. Om hvordan ord en stund må settes i hermetegn, fordi språket har løst seg opp, tapt all mening, og tilsynelatende aldri kan brukes på samme vis igjen. «Hvordan» «går» «det» «egentlig»?
Naja Marie Aidt er poet. I intervjuer gjort før sønnen døde, snakker hun utførlig om at hun ble forfatter fordi hun «ikke kan leve uten å skrive». Etter at sønnen dør, føles det som hun ikke kan leve med å skrive heller. «Skjønnheten har forlatt språket mitt. Språket mitt går i sørgedrakt. Jeg er totalt likegyldig», skriver hun i «Har sorgen tatt noe ...». Hun RASER, i STORE bokstaver. Det tar uker før hun klarer skrive noe i dagboka hun alltid har ført, måneder før det hun skriver henger sammen.
Samtidig er hun fremdeles en leser, særlig av poesi. Og i poesien finner hun tekster som gir gjenklang. Gjennom «Har døden tatt noe ...» siterer hun mange vers, fragmenter, korte passasjer skrevet av andre forfattere, fra Gilgamesj (2600 f.Kr) til Nick Cave (1957-). Finner at selv om hennes sorg føles helt unik, så har noen satt ord på den allerede. «Det meste av det jeg leser som handler om rå sorg og klage, er fragmentert. Det er kaotisk, ikke-kunstferdig. [ ...] Ofte orker ikke den som skriver, å fullføre den påbegynte tekstbiten. Den kan ikke fullføres» skriver hun når det har gått noen måneder, noen år, når sorgen er blitt mindre akutt.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Parallelt med utforskningen av språk, sorg, tap, tomhet, rulles historien om hva som egentlig skjedde den natta Carl døde opp. Det skjer ved at Aidt forteller først litt, før hun forteller andre ting fra for- og nåtid, poesi og andre tekster, før hun spoler tilbake, fortsetter er stykke uti hovedfortellingen, tar opp igjen tråden og forteller litt videre. Det er et vellykket strukturerende grep, som er med på å vise den marerittaktige følelsen av å henge fast, at sjokket kommer igjen og igjen, at man selv om man på ett plan ikke husker noen ting, heller ikke kan glemme hvordan den var, den første tida opp mot og etter sjokkbeskjeden.
Slik sorgen fragmenterer språket, er boka full av fragmenter også fra andre kilder enn poesien. Aidt beskriver nåtida. Men minst like mange minner. Gamle dagbokopptegnelser. SMSer. Leksikonoppslag. Utdrag fra politirapporter. Særlig frampekene, altså minner, replikker, situasjonen som peker mot Carls død. De ulike sjangrene er ført i ulike fonter. Oversetter Trude Marstein har sørget for at alle de ulike tekstsjangrene og fragmentene framstår akkurat like rå, luggete og ujevne på norsk som de er på dansk – det er også imponerende.
«Har døden tatt noe ...» er vanskelig å lese. Men det er på grunn av tematikken, ikke på grunn av hvordan boka er skrevet. Det er en bok om foreldre og barn, om hvordan morskjærligheten sitter i kroppen. Ord som «knallsterk», «rystende» og «rørende» er egentlig ikke sterke nok. Men de er det nærmeste jeg kommer i denne omgang. Les selv og se!