«Dobbel dyne»: Kampen for nærhet

ROMAN

Gro Dahle

«Dobbel dyne»

Cappelen Damm

I den nye romanen fra Gro Dahle handler det om en alenemor, Marie, og hennes tenåringssønn Eivind, som har stengt seg inne på rommet og sluttet å snakke. En solstorm har slått ut all elektrisitet i byen, og etter kort tid forsvinner folk fra gatene og arbeidsplassene, butikkene stenger, vannet slutter å renne og varmen i leiligheten synker faretruende.

Dette triste og ganske smertefulle kammerspillet for to utspilles i Maries trange leilighet mens matforråd og vann minker faretruende dag for dag.

Les også: Julehistorie ble årets boksuksess (for deg som er abonnent)

Det hele formet som en dagbok, der vær og temperatur er nøye nedtegnet, med en januarnatt som utgangspunkt. Marie er bibliotekar, en ansvarlig og lovlydig person, men hun elsker ikke sin skjebne. «Hun ville gjerne vært en annen i en annen verden». Det skal vise seg at hun har hemmeligheter i livet sitt som hun knapt tør tenke på, langt mindre snakke om. Men kjærligheten til sønnen er der som det store omdreiningspunktet i fortellingen. Hvordan skal hun få ham i tale? Hun lister seg rundt på tå for å lytte etter lyder som kan si noe om tilstanden hans, setter mat på et brett foran døra hans, fylles av en ubeskrivelig glede da han plutselig en dag kommer ut av rommet. Det er Gro Dahles bilderike, poetiske språk som hever denne romanen. Tidvis er lesningen ren fryd.

Gro Dahle er først og fremst kjent for sine dikt og barnebøker, men har også skrevet flere romaner. «Med «Dobbel dyne» har hun funnet en form og et språk som synes å fylle hverandre til perfeksjon. Det er smertepunkter i denne fortellingen som berører sterkt, men det er også håp, humor og stor overlevelsesevne. En dag stjeler Marie et bilde i byens kunstgalleri. Det viser en hvitkledd pike med harehode, en forstudie til et større maleri av Lars Elling. Bildet blir en utløser for Maries egen kreativitet, hun har en gang gått på forfatterskole, men ikke klart å skrive noe før nå.

Denne parallelle dagbokskrivingen til Marie utvider og styrker fortellingen og gir den ekstra dybde. Vekslingen mellom det poetiske og det konkrete og sansbare er fint ivaretatt. Gro Dahle kan skrive om smaken av ukokt spagetti, og smaken av lær som har ligget i bløt. I desperasjon har hun skåret opp de nye lærstøvlene sine og lagt dem i bløt. Seigt, men de smaker ganske godt. Og hun forstår plutselig hundens glede over en halvt opptygd tøffel.

[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]

Det er denne fine blandingen av det hverdagslige og trivielle satt opp mot det menneskelige dramaet som utspilles under overflaten – som gjør inntrykk. Sårbarheten hos to mennesker som ikke helt vet hvordan de skal nærme seg hverandre blir tydelig til det plagsomme. Enhver forelder som kjemper med å få nærheten til nesten voksne barn vil kunne nikke smertelig gjenkjennende til denne fortellingen. Scenen og omgivelsene er ekstreme, og en sønn som slutter å snakke er kanskje ikke normalen, men desperasjonen og følelsene Gro Dahle makter å skrive fram i denne fine, poetiske romanen er gjort med finfølelse og mye sjarm.

Les også: Dagsavisens julekalender: 4. desember