ROMAN
Vigdis Hjorth
«Arv og miljø»
Cappelen Damm
Kan sak skilles fra følelser? Hva må til for å oppnå forsoning? Kan et menneske fri seg fra sin barndom og begynne på nytt? Og hva er egentlig forskjellen på et offer og en overgriper?
Vigdis Hjorth både stiller og diskuterer disse og flere andre, like vanskelige, spørsmål i sin nye roman, «Arv og miljø». Det er opprivende lesestoff. Godt, men vondt. Interessant, men lite tilfredsstillende for alle som ønsker to fine streker under hvert svar.
Det hele starter med et arveoppgjør. Et eldre ektepar har fire voksne barn. Tre døtre og en sønn. Da ekteparets to hytter på Hvaler skal videreføres til neste generasjon, får de to yngste døtrene hver sin, mens sønnen og den eldste datteren holdes utenfor. Sønnen oppdager dette. Han blir opprørt. Den hytteløse datteren, romanens forteller Bergljot, blir også informert. Hun har egentlig ikke ønsket seg noen arv. Hadde for lengst forsont seg med å forbli hytteløs. Likevel, når hun oppdager at broren bryr seg, melder også hun seg på i arvestriden. Hun har nemlig noe på hjertet. En historie som må fortelles, før det er for sent. Dette er hennes anledning, til å vise fram hvilken arv – eller byrde – hun allerede har fått av sin familie.
Arven i romanens tittel er med andre ord konkret. Gjennom en fortelling som strekker seg gjennom en vinter og en vår, løper arveoppgjøret, fra hyttefordelingen annonseres, til oppgjøret er ferdig og hyttene fordelt. Enda mer sentral er imidlertid diskusjonen rundt den immaterielle arven. Om formative opplevelser og hvordan man reagerer på disse. På skade. Om trygghet og kjærlighet i en familie, og om mangel på begge deler. Om å bli sett, og hva det gjør med et menneske, enten det er barn eller voksen, å ikke bli det. Hva er arv, og hva er miljø, når et menneske formes? Kan de to egentlig skilles? «Arv og miljø» er en roman om å veves inn i foreldrenes historie, uten å klare å veve seg ut av den igjen, og uten å klare å unngå at også ens egne barn innveves i de samme trasige mønstrene, selv om man er aldri så klar over dem.
Bergljot har brutt med familien. Måtte det, for å overleve. «Jeg hadde valgt det selv, selv om jeg ikke hadde hatt noe valg». I starten aner ikke leseren hvorfor. I drypp etter drypp kommer hintene, men først midtveis i romanen blir de bange anelsene bekreftet. «Far var skyld i min ulykke, men ulykken ble alles og det sto ikke i min makt til å utslette den. Den dømte min mor og min søster til å gjøre meg ytterligere ulykkelig, og selv kom de også til å lide under den». Hendelsene var like fæle som leseren fryktet.
Bergljot er godt voksen. Hun er skilt, mor til tre voksne barn, har barnebarn og fin kjæreste og gode venner, og skjøtter arbeidet sitt som teatertidsskriftredaktør vel. Likevel går hun, voksne dama, rundt og er redd for at hun skal treffe på sin far og sin mor tilfeldig, for eksempel på en flyplass. Redselen sitter i kroppen. Konkret, som lammende smerter. Som angst. Hun kjenner ingen kjærlighet til sin mor, «og denne mangelen på kjærlighet og lengsel etter mor ble av familien, visste jeg, betraktet som en defekt ved meg, noe jeg måtte gjøre rede for og forsvare».
Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon
Søstrene forstår henne ikke. De har tatt foreldrenes parti, tror ikke på det Bergljot forteller fra barndommen. Det som gjør så vondt. Å ikke bli trodd gjør enda vondere. Den ene søsterens forsøk på å glatte over, forsone, oppleves ekstremt provoserende. «Barn-dommen», kaller Bergljot oppveksten sin. Med bindestrek. Hun har ikke klart å komme fra den dommen hun fikk. Er ikke forsont med noe som helst. Søsterens påstander om at alle sliter med vonde ting, også faren og moren, oppleves som nok et overgrep. Bergljot higer etter å bli forstått. Bli trodd. Bli sett. Men hun blir stadig skuffet. Hun prøver å sette ord på det hun føler: «de rasende, nattlige mailene var de sanneste, og jeg angret dem bare fordi jeg hadde lært at å snakke sant var ulovlig, at å snakke sant ville straffe seg».
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Som alltid hos Vigdis Hjorth er dette en tekst rik på referanser. Til filmen «Festen», som ifølge Bergljot er god, men som ender usant. Til Tove Ditlefsen og Rolf Jacobsen, og til filosof Arne Johan Vetlesen, som påpeker at svakheten med sannhetskommisjoner og forsoningsprosesser etter krig, «er at de i regelen krever like mye av ofrene som av bødlene, at det er en urettferdighet i det». Bergljot er enig. «Arv og miljø» er en fortvilet bok, om en desperat higen etter rettferdighet. Definitivt interessant, ytterst velskrevet og med fint utporsjonert spenning. Men mørk, uten det humoristiske skråblikket som pleier å være Hjorths varemerke. «Jeg visst ikke hvordan det var å være et sunt menneske, et uskadd menneske, jeg hadde ikke annen erfaring enn min egen».