Diktet opp virkeligheten

- Familien min bodde i India rundt forrige århundreskifte. Det var foranledningen for at jeg ville skrive en bok med handling fra India og England rundt 1920-tallet. Så inspirasjonen til min nye roman, «Midnattsrosen», var tydelig. Men da jeg hadde skrevet ferdig, skjedde det noe som er veldig rart, sier Lucinda Riley til Dagsavisen.

Hun braste inn på bestselgerlistene med «Orkideens hemmelighet» i 2011, og har siden holdt leserne i ånde med «Jenta på klippen» og «Lavendelhagen», historier lagt til henholdsvis Thailand, Irland og Frankrike.

«Så» egen familiehistorie

Det rare, egentlig uforklarlige, åpenbarte seg i form av et fotoalbum.

- Etter at jeg var ferdig med «Midnattsrosen», kom moren min med et fotoalbum jeg aldri hadde sett før, fullt av fotografier av for lengst avdøde familiemedlemmer og deres tid i India den gangen det var britisk koloni. Så viste det seg at veldig mye av det jeg hadde skrevet, fulgte deres historie, selv om den hadde vært ukjent for meg! Stedene de bodde i India, som Månepalasset i Jaipur i Rajastan, og Cooch Behar langt nordøst i India, var de samme, selv om jeg hadde valgt helt fritt da jeg skrev romanen. Og navnene som jeg hadde valgt tilfeldig til mine romankarakterer, var de samme som familiemedlemmene mine hadde: David, Maud, flere andre. Det er helt uforklarlig, sier Riley.

England og India

Men også i boken hennes skjer uforklarlige ting. «Midnattsrosen» vever sammen to plan: I nåtida unnslipper en berømt amerikansk skuespillerinne Hollywood for å spille inn et Downton Abbey-lignende kostymedrama på et gods langt ute på den engelske landsbygda. Parallelt fortelles historien om en gammel indisk kvinnes oppvekst og ungdom som foreldreløs - først i India, siden i England. Det er en eksotisk fortelling om livet i den øverste indiske overklassen, men også med hint mot de langt dårligere stilte, og bånd til dagens India.

- Slik er alle bøkene mine. De kan nytes som spennende kjærlighetsfortellinger. Men det ligger mye under, mye alvor, sier Riley.

Synske kvinner

Den indiske kvinnen heter Anahita, og har evnen til å «se».

- Hun har «gaven». Vet for eksempel at sønnen hun mistet da han bare var to, ikke er død, selv om hun har sett dødsattesten hans. I dette kjenner jeg igjen meg selv. Etter det med fotoalbumet tror mannen min også litt mer på det, at slikt kan gå an. Men jeg tror alle som har barn kan kjenne seg igjen i båndet til barna. «Du er aldri lykkeligere enn ditt ulykkeligste barn», er en god oppsummering. Å miste et barn må være ulevelig. Jeg hadde ikke taklet det. Selv om jeg måtte, sier Riley.

Misliker berømmelse

Hun kjenner seg også igjen i den andre hovedpersonen i boka, Hollywood-yndlingen Rebecca, som er helt utslitt av stjernestatusen sin, og av at hun ikke kan ta et eneste lite skritt uten sladderpressen på hjul.

- Jeg er selvsagt veldig langt fra noen superstjerne som Rebecca. Men jeg har vært skuespiller, og fått en del oppmerksomhet for bøkene. Og jeg merker veldig godt at selv om jeg svært gjerne vil at bøkene mine skal være berømte, så har jeg utrolig lite behov for berømmelse selv. Jeg var nettopp seks uker i Los Angeles for å følge opp noen filmrettigheter, og er veldig glad for å ha forlatt den byen, for å si det sånn. Stakkars stjerner som Rebecca, for et vanvittig press de lever med!

Fitzgeralds 20-tall

I «Midnattsrosen» spiller Rebecca en rolle i en film lagt til 1920-tallet. Tiåret er ikke tilfeldig valgt.

- Jeg elsker den epoken! Har gjort det siden lenge før Downton Abbey. Elsker F. Scott Fitzgerald, han som blant annet skrev «Den store Gatsby». Jazzen. Hedonismen. Klærne, ikke minst kjolene, som gikk fra å være store, fotside, vidskjørtede affærer til knekorte stroppesaker. På denne tida fikk kvinner langt større frihet og langt flere rettigheter enn tidligere. Det er uhyre spennende, synes jeg.

En annen ting forfatteren elsker og fascineres av, er Norge og norsk historie.

- Den neste boken min, den jeg skriver på nå, har handling fra Oslo, Bergen og Ålesund, og har Ibsen og Grieg på rollelista, røper hun.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no