«Det siste fotografiet»: Sannhet i siste time

ROMAN

Thorvald Steen

«Det siste fotografiet»

Oktober

«Det siste fotografiet» av Thorvald Steen handler om løgner og bedrag, om kjærlighet, skam og sorg.

Romanen kan betraktes som en oppfølger til «Det hvite badehuset», som kom for to år siden, der forfatteren får avdekket noen skambelagte familiehemmeligheter, som gjennom alle år har vært voktet av moren, og før det av bestemoren. Han fikk til sin forbløffelse vite at muskelsvinnsykdommen hans var arvelig, og at både hans bestefar og en onkel han ikke hadde visst om hadde hatt den.

Til bunns i saken kommer han først i høstens roman, som har partier av presis, glitrende skrivekunst. Thorvald Steen tar i bruk hele sitt repertoar i denne stramme lille fortellingen på snaue 150 sider. Både lyrikeren Steen og den mer undersøkende prosaforfatteren er tett omslynget i teksten.

Han har valgt seg påskehøytiden som ramme for innholdet, mens handlingen i «Det hvite badehuset» var lagt til adventstiden. Den skrivende får også et uventet besøk i bokas åpning, det er hans fastlege som kommer innom. Det mer enn antydes at sykdommen nå er blitt så mye verre at ytterligere hjelp, kanskje institusjon vil være påkrevet. Disse umiddelbare utsiktene gjør ham vettskremt. Han må kunne bevise at han kan klare å komme seg ut av sengen og over i rullestolen ved egen hånd.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Utfordringen blir ikke bare å komme seg opp i stående stilling uten å falle, men også å få moren til endelig å snakke, til å forklare hemmeligholdet. Portrettet av denne moren, og av bestemoren er gjort med teft for balansekunst. Noen ubehagelige tanker slippes fram, damp må ut av familiekjelen.

Bestemoren som han store deler av livet har hatt et nært forhold til, har altså regissert hele sin familie som marionetter, med hjelp av moren. Hun har holdt en datter og en sønn helt atskilt, med forskjellige besøkstider slik at de aldri skulle treffes. Disse to kvinnene har sørget for at han, den skrivende, aldri har kjent til sin onkel, aldri har visst at bestefaren hadde samme sykdom. Nå er moren gammel og alvorlig preget av sykdom, og fortsatt holder hun munnen lukket. Helt til hun ligger døende på hospitalet.

Les også: Slik blir bokhøsten (Dagsavisen+)

Det er ikke bare et sympatisk portrett. Denne kvinnen er en «kriger», en gang var hun med i motstandsbevegelsen som kurer, og hun har på nesten ubegripelig vis truet sin egen mann til å holde tett om sønnens sykdom, aldri å nevne den. Skammen er så stor at den bare kan bæres gjennom fortielse og hemmelighold.

Thorvald Steens fortjeneste er at han makter å gjøre denne familiehistorien til et sviende bilde på hvor ødeleggende og nedvurderende skam og hemmelighold kan virke på dem som blir utsatt for den. Samtidig konstruerer han en psykologisk thriller som gjør at leseren bare må henge med til det siste og avklarende kapitlet. Det er et imponerende velkonstruert stykke litteratur Steen leverer med denne romanen, og kvinneportrettene står i en særstilling.

På mellomstasjonene gleder forfatteren sine lesere med oppvisninger i hvordan det er mulig å bruke fire sider på å beskrive en kropp som faller. Dette er anatomiundervisning på høyt litterært nivå. Der alle kroppens deler får sin rettmessige oppmerksomhet, enten det er en lilletå, hudens utstrekning eller tykktarmens farge. Med en kropp som ofte må oppleves som en fiende, gjelder kravet om størst mulig innsikt. Slik kan Thorvald Steen bidra med en fortelling som ikke bare handler om eksistensielle kriser men også om vår binding til dyreriket. Slik kan han skrive om et fall: «Jeg hører hodet lande ved høyre tinning. Det kunne ha vært en skyskraper, et tre, et stupetårn. Det er meg.»

«Det siste fotografiet» må være noe av det beste Thorvald Steen har skrevet.

Les også: – Min mormor betydde mye for meg. Brevene hennes er en stemme fra fortiden (Dagsavisen+)