Bøker

Det kan faktisk være oppløftende å lese om pest og isolasjon, og dette er de beste bøkene

Ingen må spise duer, folk kjenner til håndvask, og naturen står fremdeles åpen. Vi kunne hatt det så mye verre. Se bare til litteraturen.

Covid-19 er nytt. Alvorlig sykdom i litteraturen er det ikke. Her er et utvalg gode bøker som gir håp selv om de handler om pest og isolasjon:

«Pesten» (1947) av Albert Camus (1913-60):

I byen Oran begynner plutselig rottene å dø i gatene. Folk får panikk, og myndighetene bestemmer seg for å kremere dem. Da også mennesker begynner å dø, mistenker doktor Bernard Rieux pest, men i starten vil ingen høre på ham. Det skal de komme til å angre på …

Ser man bort fra rottene, er parallellen til dagens situasjon åpenbar. Alvorlig sykdom oppstår. Varsleren blir forsøkt dysset ned. Myndighetene er først optimistiske og later som om de har kontroll, mens sykehuset fylles i rekordfart. Så går byen i panikk, siden karantene. Noen nekter, noen får panikk, og den dårlige stemningen sprer seg.

###

Den algeriske filosofen og forfatteren Camus skrev egentlig «Pesten» som en allegori over hvordan nazismen fikk feste i Europa. Den ender stort sett godt.

Tilfeldigvis planla forlaget Solum Bokvennen en nyutgivelse av denne franskspråklige klassikeren i vår. E-bok-versjonen er klar allerede, og papirutgaven den 3. april. Christine Amadou står for oversettelsen.

Les mer om nyutgivelsen her: 73 år etter er «Pesten» blitt en uventet bestselger

«Stjerner lyser hvite» (1988) av Alice Hoffman (f. 1952):

Disse siste, rare ukene har jeg gått rundt med en nagende følelse av at dette minner meg om noe. Denne redselen og usikkerheten rundt en ny sykdom vi ikke vet nok om – den har jeg da opplevd før? Så slo det meg: Aidsepidemien! På åttitallet! Så redde vi var!

«Stjerner lyser hvite» (originaltittel «At risk») var en av de første skjønnlitterære bøkene om Aids. Den handler om elleve år gamle Amanda, som er en lovende turner. Plutselig begynner hun å hangle. Blodprøvene viser at hun er Hivpositiv, etter en blodoverføring fem år tidligere.

Panikken brer seg kjapt. Amandas venner tør ikke lenger være nær henne, og i hvert fall ikke bruke de samme turnapparatene. De tror sykdommen kan spres gjennom hudkontakt eller bruk av samme toaletter. Redselen er stor, usikkerheten og uvitenheten enda større.

###

Det spesielle med «Stjerner lyser hvite», er at den er skrevet samtidig som hiv og aids var nye sykdommer som spredte seg raskt, uten at folk kunne nok om dem. Det er en rørende fortelling som ender bedre enn fryktet, og en god påminner om at det farligste i et samfunn aldri er sykdom, men mennesker som behandler hverandre dårlig.

Den norske oversettelsen, av Merete Alfsen, kan leses digitalt i Bokhylla hos Nasjonalbiblioteket.

Les også: Unngå pest og kolera – med den rette sakprosaen

«Dekameronen» (ca. 1351) av Giovanni Boccaccio (1313-1375):

Slutten av 1340- og begynnelsen av 1350-åra var ikke så lystige i Europa. Svartedauden drepte rundt seksti prosent av verdens befolkning – mye fordi man ikke hadde forstått at håndvask med såpe er en lur ting, og fordi man ennå ikke hadde oppfunnet antibiotika.

Italienske Boccaccio skriver om sju unge kvinner og tre unge menn som sammen med tjenerskapet rømmer ut av Firenze for å unngå smitte. I isolat i en herskapsvilla tilbringer de tida med å fortelle hverandre historier. Alle de ti skal fortelle en historie til de ni andre. Det burde bli 100, men siden også forfatteren blander seg, blir det totalt 101 historier.

###

Med andre ord kan man plukke litt her og der i «Dekameronen». Noen fortellinger er triste, men langt flere er morsomme – og overraskende mange ganske frekt erotiske. Her er kvinner og menn fra ulike yrker og samfunnslag, inkludert en lang rekke Romeo- og Julie-aktige par som lar kjærligheten seire over eldre generasjoners trangsyn.

Og de overlevde så de kunne fortelle om det.

Den norske oversettelsen ved Magnus Ulleland ligger i tre bind på Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle. En smittefri smågodthylle!

Les også: Bokanmeldelse: Lars Lenth: «Norske tilstander»: Krim fra kanten av Norge

«Endetid» (2017) av Minette Walters (f. 1949):

Svartedauden igjen, men denne gangen med en hovedperson som på ingen måte rømmer fra pesten når den kommer.

Vi er i en liten kystby i England i 1348. Sykdommen legger til kai med et skip. Den utsletter kjapt store deler av befolkningen, og får kirkens menn til å proklamere at dette er og må være Guds straff over syndige mennesker.

###

Lady Anne, vår helt, nekter å høre på det øret. Hun har mer tro på isolasjon enn på bønn, og lar landsbyboerne rundt henne komme innenfor borgens vollgrav før pesten tar dem. Det viser seg å være et smart valg. Men ikke uten konsekvenser. For med mange mennesker tett på hverandre, uten mulighet til å gå utenfor borgens murer, oppstår det fort. Ikke minst når forsyningene begynner å gå tomme…

Minette Walters er mest kjent som krimforfatter. I «Endetid» bruker hun evnene sine til å skape spenning og intrige, også i Jørn Roeims norske oversettelse.

Les også: Krimår uten kanoner: Dette er våren for å teste ut et par nye krimforfattere

«Allmenn teori om glemsel» (2017) av Jose Eduardo Agalusa (f. 1960):

I denne romanen fra Angola, oversatt fra portugisisk av Christian Rugstad, er det ingen sykdom som fører til isolasjon, men en krig.

Kvinnen Ludo bor i Angola idet borgerkrigen bryter ut. Hun blir redd, og forskanser seg i leiligheten sin, helt alene. I starten spiser hun det som er i spiskammerset. Når det er tomt, er hun over på grønnsaker hun dyrker på takterrassen. Dessuten duer hun klarer å fange.

###

Det blir kaldt, og Ludo må brenne møblene. Papiret til å skrive dagbok tar slutt, og hun er over på veggskriblerier. Årene går, og Ludo er helt alene, mens hun observerer andre i byen på lang avstand.

Til slutt ender alt godt. Eller bedre, i det minste. Og mens karantene og isolasjon er tøft for alle, kan vi i det minste glede oss over at vi i Norge neppe kommer til å måtte skyte duer til mat.

Les også: Kvinners frihet – i en liten pille

«Walden, livet i skogene» (1854) av Henry D. Thoreau (1817-1863):

Dette er beretningen om en mann som velger livet som einstøing med vitende og vilje. I to år, to måneder og to dager lever Thoreau alene i en liten hytte – det var fremdeles lovlig på 1850-tallet – ved den lille innsjøen Walden i Massachusetts.

###

Han sanker mat, hogger ved, bygger hus og holder på, mens han registrerer årstidenes gang, dyrenes gjøren og laden, og reflekterer rundt menneskets forhold til naturen.

Boka, som kom i norsk oversettelse av Andreas Eriksen i 2008, kan lett leses som en sivilisasjonskritikk, men fungerer like fint som en oppfordring til å glede oss over naturen. Den stenger aldri.

Les også: Bokanmeldelse: Karolina Ramqvist: «Bjørnekvinnen»: Romanen som forsvant

«De uberørbare» (2015) av Ane Bjøru Fjeldsæter (f. 1983):

«I desember 2013 døde en to år gammel gutt i Guinea av en mystisk sykdom. Vi vet at han var et elsket barn, for snart begynte familiemedlemmene hans også å dø». Det kunne vært åpningen på en fiksjonsfortelling, men er hentet fra en norsk psykologs beretning om livet som hjelpearbeider for Leger uten grenser ved et sykehus som behandler ebolasyke pasienter, en sykdom som dreper rundt femti prosent av dem som får den.

###

Ane Bjøru Fjeldsæter kaller ebola «kjærlighetsviruset» fordi viruset spres gjennom berøring. Hun ønsker også å berøre i mer overført betydning, nemlig å få oss til å tenke på avstand og nærhet, oss og dem. Hva skal hun selv gjøre, når den syke lille gutten hun kun skal ta på med hansker plutselig griper fast i hånda hennes?

Nylig kom nyheten om at verdens siste ebolapasient er utskrevet fra sykehus i Den demokratiske republikken Kongo. Det er håp.

Mer fra Dagsavisen