Ida Jackson (27) er et stort, litterært talent og Bernt Erik Pedersen har valgt seg hennes «Morfar, Hitler og jeg» som en av årets beste bøker. FOTO: WANDA NATHALIE NORDSTRØM

Den trygge, gode nazist

Hvordan reagerer man når en får vite at mennesket man kanskje er mest glad i av alle, er en som beundret, kjempet for og møtte Adolf Hitler?

SAKPROSA

Ida Jackson

«Morfar, Hitler og jeg»

Aschehoug

 

«Jeg har skreket. Jeg har kastet opp. Jeg har slått i veggen. Jeg har grått.»

Forfatter Ida Jacksons fem år lange vei mot boka «Morfar, Hitler og jeg» har, som sitatet over forteller alt om, ikke vært lett. Den har vært vond, vanskelig og vemmelig. Men Jacksons smerte har skapt en kraftfull, svært velskrevet bok, som evner å gi ny, dyp innsikt.

Det er en personlig beretning, etterhvert svært personlig, om hennes tråling av morfar Per Pedersens liv. Et liv hun som 21-åring ikke vet annet om enn at han var hennes morfar, som hun elsket høyt. En snill, lavmælt, familiekjær, tålmodig, harmonisk, naturglad og skrivefør mann.

Helt uforvarende kom hun i 2008 over en artikkel på wikipedia, der hun kunne lese at hennes morfar under krigen var redaktør for SS-tidsskriftet Germaneren. En publikasjon utgitt av Germanske SS Norge. Dette er en posisjon som gjør ham til en av landets mest kjente nazister.

Pedersen er et sentralt navn i norske forskerkretser og som frontkjemper deltok han i de blodigste, styggeste krigshandlingene under hele krigen, invasjonen av Sovjet i 1941. Men for Jackson er dette helt nytt. Det er som et anslag i en thriller.

Dette er Jacksons historie om jakten på sannheten om morfar. Om familiens hemmeligheter, forklaringer og bortforklaringer. Ingenting får ligge i fred når den sylskarpe, unge forfatteren begynner å rote rundt på minnenes loft, åpner stengte dører og setter sammen bruddstykker. Mamma, tanter og andre stilles til veggs. Men det er også en universell historie om NS- og SS-familier, om arv og skam, om verdien og viktigheten av åpenhet, innrømmelse og aksept for at de som etterkommere av NS- eller SS-folk verken er hovedpersoner eller offer.

«Tiden er moden for at flere familier gir slipp på standardunnskyldningene sine og begynner å forholde seg til det historikerne vet», skriver hun:

«Vi må tåle at vi ikke er etterkommere etter mennesker som gjorde noe heltemodig. Vi er er etterkommere etter mennesker som var medskyldige i noe forferdelig.»

Aller mest er dette et velturnert psykologisk og biografisk portrett av en mann som følte at han måtte kjempe for nasjonalsosialismen. En fanatiker med religiøs tro på at han gjorde det rette. En som bare måtte, som en av de aller første norske, melde seg som frivillig til Himmlers SS-styrker. Som bare måtte bli ekstremist. Og som gjennom to år på østfronten var ideologisk overbevist om at jævelskapen han bidro til «var godt og riktig».

Som journalist og redaktør for Germaneren, etterlot han seg mange tekster som har gitt Jackson en unik anledning til «å bli kjent» med SS-mannen Per Pedersen.

 

Hun forteller med varme, kjærlighet og humor («Kartleggingen av utseendet var så detaljert at du skulle tro Himmler drev et modellbyrå, ikke en hær»), men også med hyppige utbrudd av forakt og fortvilelse. Hun gir grundig biografisk og teoretisk kontekst til valgene hans. Hun prøver å finne den røde tråden som fører til SS.

Den fattige oppveksten på landet, faren som forsvant, den låste, sosiale posisjonen, drømmen om den uoppnåelige gården, det vanskelige livet i den tøffe byen. Han vanket også i et kristent miljø på Grefsen som oppfordret gutter i menigheten til å verve seg til kamp for Francos fascister. Summeres alle komponentene, så gir valgene hans en slags mening. «Plutselig åpnet historien seg, og han kunne få både bondegård, lønnet arbeid og jernkors», skriver Jackson.

 

Det er aldri snakk om å tilgi eller relativisere. Snarere tvert imot, der andre vil si at det ikke finnes bevis for at en far eller bestefar sto bak bestialiteter på østfronten, argumenterer Jackson usentimentalt som en aktor for hvorfor det er overveiende sannsynlig at morfar Per begikk eller var vitne til overgrep mot jøder og sivile russere og ukrainere. Kanskje også mot barn. Det er sterk lesing. Forfatteren forsøker å forstå det ubegripelige.

Hun bruker seg selv og sin egen bakgrunn som aktiv på ytre venstre, sin egen tilbøyelighet til ekstremisme, til å gjøre dette. Sin egen ungdommelige naivitet ogh trang til å aksjonere og påvirke verden: «Forskjellen er vel bare at Per Pedersen hadde en verdenskrig å kanalisere den trangen inn i».

Nazismen er død, men ekstremismen, rasismen, konspirasjonsteoriene og trangen til «renhet» lever. SS er borte, IS er her. I dag har en ny generasjon frustrerte, unge nordmenn en krig å kanalisere sin trang inn i. Jacksons bok om et levd liv og en svunnen tid har uhyggelig aktualitet.

 

«Jackson argumenterer usentimentalt som en aktor for hvorfor det er overveiende sannsynlig at morfar Per begikk overgrep.»