ESSAYS
Inger Merete Hobbelstad
«Å leve med Shakespeare»
Tiden
Hun lander lett som en katt. Først og fremst i kraft av en besnærende lite angstfylt tilnærming til en dramatiker og poet som er knadd og vridd gjennom noen hundreår av all verdens analytikere, akademikere og regissører av teater og film.
Inger Merete Hobbelstads metode er ikke oppsiktsvekkende original, men virkningsfull. Hun byr på seg selv underveis i teksten, snakker om egne kjærlighetsforhold for å klargjøre psykologiske og følelsesmessige forhold eksempelvis i «Romeo og Julie», som er det første av ti skuespill som omtales i boka, som er på hele 550 sider. Disse «personlige» passasjene bidrar ofte til å lette stoffet, men kan også virke påtatt private. Her skal understrekes at forfatteren ikke overdriver denne tendensen. Hennes hovedanliggende, å forklare Shakespeares skuespill og karakterenes allmenngyldige menneskelighet, lykkes hun godt med. Og direkte spennende kan det bli, som når hun trekker fram politikere som Hillary Clinton og Barack Obama og vurderer deres suksess i lys av personene i skuespillet «Richard II», en av Shakespeares mindre spilte scenestykker. Her kaster Inger Merete Hobbelstad seg uredd rett inn i en ganske dristig analyse. Nettopp når hun gjør slike sprang får teksten ekstra surstoff. Som leser kunne man ønske seg enda mer og mer utførlige beskrivelser og sammenligninger av en slik type. Selv om noen kanskje vil trekke på skuldrene og innvende at dette er å trekke gamle Shakespeare etter håret. Men Inger Merete Hobbelstad viser med tydelighet at han tåler det meste.
Bortsett fra «Romeo og Julie» og «Richard II» inneholder boka Shakespeares mest kjente skuespill, som «Hamlet», «Macbeth», «Kong Lear», «Stor ståhei for ingenting», «Othello», «As you like it», «Coriolanus» og «En midtsommernattsdrøm». Og som nevnt ligger hovedtyngden i boka på en lett og underholdende pedagogisk gjennomgang av de enkelte skuespillene, slik at enhver som har til hensikt å se en Shakespeare forestilling utvilsomt vil ha utbytte av et møte med essayisten Hobbelstad. I alle fall vil man få skavet vekk litt av mosen man måtte innbille seg hefter ved gamle Shakespeare fra Stratford. En velgjørende positiv side ved Inger Merete Hobbelstads bok er den holdningen hun inntar overfor forfatteren William Shakespeare. Ikke med den minste bisetning lar hun seg innrullere blant tvilerne til de geniale skuespillenes opphavsmann. Han heter William Shakespeare, født i Stratford-upon-Avon, levde og skrev i årene 1564 til 1616. Punktum og basta.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Inger Merete Hobbelstads bok viser med tydelighet hvilken styrke som ligger i et sterkt personlig engasjement. Det er denne underliggende begeistringen for Shakespeares komplekse og svært menneskelige karakterer som gir farge og temperatur til en bok som lett kunne blitt nok et halvtørt skolemesterstykke. Her kan man altså fryde seg over en forfatter som ikke unnser seg for å trekke fram kjemilæreren Walter White i «Breaking Bad», en filmserie direkte inspirert av «Macbeth», den gode mannen som blir ond. Når det gjelder interessante paralleller til egen tid er kanskje essayet om «Macbeth» et av bokas høydepunkter. Her trekker hun også fram sentrale politiske aktører fra krigene på Balkan og belyser deres handlinger gjennom karakterene i «Macbeth». Inger Merete Hobbelstad byr også på overraskelser som valget av det svært lite spilte skuespillet «Coriolanus», og gjør omtalen av det til en leseopplevelse med klargjørende utsyn til maktens og brutalitetens ansikter. Og ikke så overraskende avslutter hun boka med «Kong Lear» og en samtale om nåtidens terror.
Inger Merete Hobbelstad påstår at Shakespeare er vår samtidige, og det er vanskelig å motsi henne etter å ha lest denne boka.