GLEMT: 70 årsdagen for massakren i Babi Jar utenfor Kiev, Ukraina ble markert i fjor høst, men er lite kjent i Vesten. Her ble over 30.000 jøder henrettet i løpet av to døgn. Alle ble skutt på kloss hold. FOTO: SCANPIX

Den mørkeste krigen

Dystert, men viktig bidrag til den store fortellingen om Andre verdenskrig.

Det strømmer stadig ut bøker om 2. verdenskrig. Denne skiller seg ut som mørkere, men viktigere enn de aller fleste. Her er ingen heroiske generaler, troppeforflytninger eller storslagne slagscener. Den britiske historikeren Timothy Snyder forteller om den delen av verdenskrigen - og den lange opptakten til krigen - som gikk ut på systematisk å drepe mennesker uten uniform. Forteller, og teller. Snyders beregninger viser at 14 millioner sivile jøder, polakker, ukrainere, hviterussere og andre - men framfor alt disse folkegruppene - ble drept gjennom massesult og henrettelser mellom 1933 og 1945.

 

Den norske tittelen kan virke forvirrende. «Dødsmarkene» gir umiddelbart assosiasjoner til Røde Khmer og Kambodsja. Men «Bloodlands» er navnet Snyder selv har gitt det geografiske området mellom Berlin i vest og Moskva i øst, Leningrad i nord og Svartehavet i sør.

 

Mellom 1933 og 1945 ble «dette området hjemsøkt av en massevold av en type historien aldri før hadde sett». «Dødsmarkene var områdene der flesteparten av jødene i Europa levde, der Hitler og Stalins imperieplaner overlappet hverandre, der Wehrmacht og Den røde hær kjempet, og der det sovjetiske NKVD og det tyske SS konsentrerte sine styrker».

 

Slik begrunner Snyder sitt geografiske og historiske utsnitt. Det er en lang, og omstridt, akademisk tradisjon å finne likhetene mellom nazismen og stalinismen. Snyder er ikke tradisjonell totalitarisme-forsker (og han polemiserer mot Hannah Arendts berømte totalitarisme-tese i sluttordet). Han forsøker ikke å framstille Hitler og Stalin som likelydende ideologer eller massemordere. Men han viser hvordan deres respektive paranoiaer, maktfantasier og skrekkplaner i første rekke rammet innbyggerne i det samme geografiske området. Og hvordan deres rivalisering og til slutt krig mot hverandre forsterket folks lidelser.

 

Han begynner framstillingen med sulten i Ukraina på 30-tallet, og får fram hvordan denne var et «tydelig planlagt massemord på flere millioner mennesker». Skildringen av desperasjon som førte til utstrakt kannibalisme er virkelig gruvekkende. Snyder viser også hvordan de langt mer kjente arbeidsleirene (gulagene) tok livet av langt færre mennesker enn de som døde i massesulten. Snyder forteller også godt om polakkenes ulykksalige historiske skjebne klemt mellom to hensynsløse imperier som forsøkte å slette landet fra kartet, som henrettet dets eliter og sultet dets folk.

 

Dette er en bok full av skildringer og eksempler som gjør den ubehagelig å lese. Men den gir flere aha-opplevelser underveis for den som ikke har dyp historisk kjennskap til dette stoffet. De fleste forbinder for eksempel folkemordet på jødene med Auschwitz og begrepet konsentrasjonsleirer. Men flertallet av jødene ble drept gjennom nakkeskudd, massehenrettet én etter én i dødsmarkene i øst. Eller de ble gasset i hjel i utryddelsesleirene direkte etter ankomst. Auschwitz var et unntak: En kombinasjon av arbeidsleir (konsentrasjonsleir) og utryddelsesleir. I utryddelsesleirene overlevde ingen, derfor huskes de også av langt færre.

 

Snyder får godt fram hvordan antisemittismen drev fram det jødiske holocaust, og hvordan Hitlers mislykkede felttog i øst omgjorde planene om deportasjon av jødene enten til Madagaskar eller Sibir til et systematisk folkemord. Som leser uten spesielle forkunnskaper, er den eneste svakheten jeg kan se at det systematiske folkemordet på rom- og sintifolket (sigøynere og tatere) bare vies ett enkelt avsnitt i den 450 sider lange boka. Slik bekreftes disses skjebne som et glemt og underkjent folkemord, som Jahn Otto Johansen lenge har påpekt.

 

Ellers gjør Snyder en god og viktig innsats med å systematisere og sammenstille kunnskapen vi nå har om Europas mørkeste kapittel.