Den menneskelige volden

- Mange jenter får ikke gode nok eksempler på at det å være sint er greit når du har grunn til det. Man oppmuntres lett til å reagere depressivt, sier Maria Kjos Fonn.

«Dette har jeg aldri fortalt noen» er navnet på novellesamlingen, som gis ut 18. august, der hun skriver om blant annet voldtekt, rusmisbruk, vold og hevn.

«Dette var veldig brutalt», sa forlaget Aschehoug da hun sendte inn tre noveller til gjennomlesning.

- Jeg prøvde å skrive litt mildere, men jeg fikk ikke helt samme «punchen», bokstavelig talt, sier Fonn.

Hun har skrevet seriøst siden hun var 21 år, men skrivingen har vært en del av livet hennes lenge før det.

- På ungdomsskolen skrev jeg mange tåredryppende historier om jenter det var synd på. Men å skrive på denne måten gir meg større spillerom, sier hun.

Med unntak av i én novelle er alle hovedpersonene kvinner.

- Det er ganske gjennomgående at alle karakterene er litt skadde og noen har syke, avvikende oppfatninger av virkeligheten. De havner i situasjoner som gjør dem sårbare, og tilbøyeligheten de har til å gjøre destruktive ting blir utfordret, sier Fonn.

I flere av novellene gjør hovedkarakteren slemme ting. En mor stjeler penger fra barnet sitt, en jente stikker av da ­venninna blir voldtatt, mens en annen iscene­setter et selvmordsforsøk for å få kjæresten tilbake.

- De oppfører seg annerledes enn man kanskje forventer. Det er mye aggresjon og til og med overgrep. Det kan være lett å skrive om jenter som opptrer som ofre. Om jeg hadde skrevet om mannlige hovedkarakterer, så hadde nok historiene virket streitere, sier Fonn.

[ Les Dagsavisens anmeldelse av novellesamlingen her ]

I fosterstilling

- Jenter retter ofte aggresjonen innover når ting skjer. De blir deprimerte og føler mye skyld. Jeg har møtt folk som reagerer annerledes, men sånn er det ofte i hvert fall. Mange er glad i å skrive om jenter i fosterstilling som gråter. Det er litt oppbrukt, sier Fonn.

- Er det noe feministisk i dette?

- Jeg vil absolutt ikke si at det er en feministisk målsetting at kvinner skal slå eller forgripe seg. Men å skildre kjønn på andre måter enn det stereotypiske kan ha sin funksjon, sier hun.

Dveler ikke

Hun skriver med korte og konsise ­setninger.

- Jeg føler ikke at sentimentalitet er nødvendig, for verden er så følsom uansett. Jeg dveler ikke ved følelse og smerte. Når jeg skriver, krymper historiene gjerne, de vokser ikke. Kjell Askildsen sa en gang at han skriver én setning og stryker to, sier Fonn.

- Hvor kommer skrivelysten din fra?

- Jeg tror jeg alltid har hatt en «hva hvis»-holdning. Jeg synes ikke verden er kjedelig, men den er morsommere med historier. Når jeg kjeder meg, lager jeg filmer i hodet for å underholde meg selv. Som når jeg ikke får sove, for eksempel, sier hun.

Ekstremt trygt

«Jeg var over henne. Hun vred seg. Jeg kjørte albuen min mot leppene hennes for å få henne til å slutte å hyle. Det virket ikke. Det fikk meg til å huske på noe jeg hørte en gang. At så lenge barn som blir mishandlet skriker, er det ikke så ille. Det er når de ikke orker å skrike mer, at det er virkelig alvorlig», skriver Kjos Fonn i novellen «Seiers­kyss».

- Jeg skriver ikke om vold for voldens skyld, men om noe som er ganske menneskelig. Det jeg prøver å vise, er at dette som er ekstremt, er for mine hovedkarakterer det som framstår som det sikre. De har kanskje vokst opp med svik eller mobbing, og kan oppføre seg vanlig, men i en presset situasjon søker de det de kjenner best. For dem er det kanskje det å stole på noen som virker ekstremt, sier Fonn.

Felles for flere av Fonns kvinner er at de har falt litt utenfor det normale.

- Jeg har vel et hjerte for dem som ikke får det helt til. Det er kanskje derfor jeg føler at jeg kan utlevere disse karakterene så mye, nemlig at jeg har sympati for dem, og prøver å forsvare dem litt.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no