Kultur

Den fantastiske tigeren

Drivende god debutroman hvor en tiger, hans døvstumme kone og en mann som ikke kan dø, møter moderne legevitenskap mot en bakgrunn av endeløs krig, levende overtro og mytisk fortellerkunst.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Det kommer mye bra litteratur ut av grusomme kriger. Amerikansk-serbiske Téa Obrehts (26) oppsiktsvekkende debutroman «Tigerens kone» er et lysende eksempel, imponerende ikke minst fordi den unge forfatteren - som er bosatt i USA - ikke selv har vært øyevitne til den konflikten hun så levende skildrer.

Romanen er, veldig kort oppsummert, en familiesaga som utspiller seg over flere tiår i det tidligere Jugoslavia. En ung, kvinnelig lege er forteller og hovedperson. Hun forteller fra sitt virke som lege, men aller mest om sitt forhold til sin bestefar, også lege. Det blir en fortelling som fletter fortid og nåtid, observasjon og myte, realisme og magi sammen, alt mens den insisterer på fortellerkunstens kraft. Med rette.

En rømt tiger

Det starter med et besøk i dyrehagen for å se på tigrene. Et ritual bestefar og det da unge barnebarnet deler, og som bereder grunnen for den fantastiske tigerfortellingen hun siden skal bruke lang tid og masse krefter på å avdekke.

Tigeren i romanens tittel er nemlig rømt fra den ikke navngitte storbyens i det ikke navngitte landets dyrehage i en av de mange krigene på Balkan. Etter å ha flakket rundt og spist lik fra dødsmarkene, kommer den til ei lita, isolert bygd i fjellene, bygda der bestefaren vokser opp.

Bestefaren, som da er en liten gutt, fascineres stort, ikke minst da tigeren ser ut til å fatte spesiell interesse for den døvstumme kona til bygdas brutale slakter. Hun er ensom «muhammedaner» i en bygd av kristne, og alliansen med et rovdyr som bygdefolket frykter sterkere enn noe, øker ikke akkurat populariteten hennes. Spesielt ikke når det brygger opp til krig igjen, alt i en hard, lang og mørk vinter.

Ord blir sannhet

En bjørnejeger tilkalles for å ordne opp. Men ingenting går etter planen, og underveis lærer bestefar mye om menneskers feighet og bygdedyrets makt, kunnskap han bærer med seg videre i en tid preget av stadig nye konflikter.

«I dag har folk i bygda Galina tusen forklaringer» på dette og hint, lar Obreht den unge legen forklare, og «hvis du drar til Galina i dag, vil folk fortelle forskjellige historier» om andre hendelser. Men, ser hun, «ingen kommer noen gang til å fortelle deg» de episodene som stiller dem selv i dårlig lys.

Slik lykkes forfatteren i flere ting på likt: Hun viser fram bygdedyrets feighet og vikarierende argumentasjon. Hun forklarer hvor sterkt fortellerkunsten står i miljøet hun beskriver, hvor viktig en felles om enn omdiskutert og stadig omformet mytologi er for bygdefolket. Og hun sier noe om fortellingens generelle kraft, om at ord blir sannhet - en sannhet slett ikke er noen fast størrelse.

Diktning egger og lindrer

Sett mot bakteppet av Balkan-regionens evige etniske, kulturelle, religiøse konflikter som det med ujevne mellomrom pustes liv i, er det spesielt viktige og interessante innsikter. Obreht diskuterer ikke hvem som har «rett», hun viser hvordan myter får liv og kraft, og hvor viktige disse er for folks - og deres konflikters - overlevelsesevne.

Det som på mikroplan handler om ei lita, underutdannet bygds skammelige oppførsel mot den som er annerledes, kan på makroplan leses som et av mange eksempler på hvor skadelig redselen for De Andre egentlig er, og hvor fort det ender i meningsløs vold og gjerninger så vonde at utøverne siden må dikte opp nye versjoner av hva som egentlig skjedde for i det hele tatt å orke å leve med seg selv. Parallellen til Jugoslavia-krigene er slående.

Ung utenfor krigen

Denne krigsromanen foregår ikke ved fronten. Likevel er krigen overalt, hele tida. Fortellerens krig starter da hun er ung, og byen hun bor i uberørt av direkte krigshandlinger. Hun bruker ungdommen til å «fordype meg i krigens milde lovløshet» - all skulk og uregelmessighet kan alltid skyldes på at «det er en krig på gang». Samtidig bruker bestefaren tida «med å tro at den snart ville være over, og med å late som om ingenting hadde hendt». Ingen av dem forstår den andres overlevelsesmekanisme.

Siden blir hun lege, «i stor grad drevet av den skyldfølelsen som blant mange i min generasjon ga seg utslag i et ønske om å hjelpe mennesker vi hele tida hørte om på nyhetene». Hun kjemper seg gjennom studiet, «framfor altfor å vise at vi fortjente å være der, for å slå tilbake forestillingen ... om at storbyens etterkrigsgenerasjon var dømt til å mislykkes».

Sammen med en legevenninne krysser hun grensa til det som nå er blitt et nytt land, for å vaksinere barn hennes eget lands soldater har gjort hjemløse. Det er en balansegang i hva man kan si og ikke, og til hvem, i et land som bare langsomt heler seg selv fra krigen. Aksenter må skjules, så også navn som røper etnisk tilhørighet.

Udødelig mann

Så dør bestefar, og barnebarnets higen etter å finne ut mer om ham bringer på banen historien om tigerens kone. Dessuten hans store fortelling, den om mannen som ikke kunne dø, en fantastiske beretning fortalt i flere episoder, alltid når hendelsene rundt dem er ekstra dramatiske.

Obreht bytter fra det ene tidsplanet og den ene historien fra den andre, hele tida uten at leseren mister tråden. «Tigerens kone» er spennende fra første til siste side, en roman som selv beviser sin egen påstand: At fortellinger kan forandre verden.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no