Bøker

«De venstrehendtes forening»: Venstrehåndsarbeid

Håkan Nesser lar sine to mesterdetektiver møtes i sin nye roman. Summen er ikke større enn de to hver for seg.

Dagsavisen anmelder

KRIM

Håkan Nesser

«De venstrehendtes forening»

Oversatt av Elisabeth Bjørnson Gyldendal

De fleste trodde at Håkan Nesser hadde overlatt de to serieheltene sine til seg selv. Om ikke Van Veeteren og Gunnar Barbarotti var døde, var de i hvert fall skrevet ut av historien, etter å ha briljert i henholdsvis ti og fem kriminalromaner. Når de nå kommer tilbake skjer det i én og samme bok, som kommer til å pirre nysgjerrigheten til tilhengere til Nesser generelt, og Van Veeteren og Barbarotti spesielt. Summen av alle disse involverte er imidlertid ikke større enn hver av dem er på egen hånd. Dette minner oss om at det ikke nødvendigvis ble mer spennende om Supermann og Lynvingen opptrådte sammen i en tegneserie av og til.

Van Veeteren har vært pensjonert i mange år, driver antikvariat uten behov for kunder, i Maardam, som stadig tydeligere markeres som en by i Nederland. Noen dager før hans 75-årsdag blir han oppsøkt av sin gamle kollega Münster, som forteller at en gammel sak har tatt en ny vending: Fire mennesker fra en gammel vennegjeng døde i en mordbrann på et pensjonat i 1991. Det var antatt at en femte tilstedeværende sto bak, siden han forsvant umiddelbart etterpå. Nå er denne femtemannen funnet drept og begravet, han har ligget i jorden helt siden den gangen, sånn at det må kunne sies at han har fått et slags alibi.

###

Disse døde menneskene dannet i barne- og ungdomsårene et forbund som de kalte «De venstrehendtes forening». Dette var på 60-tallet, da det var forventet at venstrehendte kunne legge av seg sitt avvik. Spør meg, et av mine beste partytriks som såkalt keivhendt er å skrive helt forståelig med både venstre og høyre hånd. Foreningsarbeidet er ikke et hovedpoeng i seg selv, men medlemmene blir en gjeng, fire gutter og to jenter, jentene eneggede tvillinger, identisk like, med alle muligheter dette fører til i en kriminalfortelling.

Tilfeldigvis skal Van Veeteren feire fødselsdagen sin stille og tilbaketrukket på et hotell like i nærheten av pensjonatet der brannen fant sted 21 år før. Sammen med sin kone, som er vitnepsykolog, og, skal det vise seg, svært etterforskningsvillig selv. Da har vi det gående. Gunnar Barbarotti kommer inn i bildet to tredjedeler ut i boka, da en mann blir drept med øks i Sverige, og det viser seg, tro det eller ei, at dette har forbindelser til saken i Nederland (eller hvor det nå er).

Boka har tre tidsplan, ungdomstida på 60-tallet, den skjebnesvangre gjenforeningen i 1991, og gjenopptakelsen av saken i 2012. Ikke unødvendig innfløkt kronologi i seg selv, men fortellingen fra 60-tallet inneholder mange forvirrende frampek, som er vanskelig å forstå uten å begynne om igjen etterpå. Det er kanskje dette som er ordentlig litteratur, men så god er ikke Nesser denne gangen at det er verdt å lese boka to ganger.

Nesser pleier å være flink til å fortelle om barn og unge med alle sine utfordringer. Denne gangen er det for mange barn, som får for liten plass til at vi blir ordentlig kjent med hver av dem. Det er detektivene som står i fokus. Aldrende etterforskere har som kjent også et følelsesliv, og dette skildres fint og innsiktsfullt av forfatteren (68). De venstrehendtes historie blir derimot vag, og forsvinner egentlig ut av sammenhengen også, i forhold til hva vi forventer av anslaget i fortellingen. De blir involvert i kidnappingen av et barn. Derfra er dette en ganske tradisjonell kriminalroman, der det handler om å finne ut hvem som egentlig sto bak alle ugjerningene.

Les også: «Kjærlighetens Antarktis»: Vakker, men voldelig

Nesser har i senere år skrevet flere utmerkede romaner i utkanten av sjangeren, som «Levende og døde i Winsford» og «Eugen Kallmanns øyne», som begge er mer spennende enn denne rendyrkede kriminalfortellingen. «De venstrehendtes forening» er likevel profesjonelt nok gjennomført til at «venstrehåndsarbeid» mest er en beskrivelse i overført betydning. Neste gang tar den produktive forfatteren sikkert skjeen i en annen hånd. Men gamle venner av Van Veeteren og Barbarotti kommer sikkert til å sette pris på denne oppdateringen om hvor de er i livet.