Familien Braude fotografert ved årsskiftet 1919/1920. På det eneste bevarte fotografiet hvor alle seks er samlet, ser vi far Benzel bak. Foran fra venstre: Barna Charles, Isak, Helene, Harry og mor Sara. FOTO: FRA BOKA

De kan alltid komme når som helst

Bunnsolid om et svik som ikke er til å bære.

SAKPROSA

«Den største forbrytelsen»

Marte Michelet

Gyldendal

 

Utenfor Auschwitz henger det en plakett med denne påskriften: «Den som ikke lærer av historien, er dømt til å gjenta den». Sitatet stammer fra den spanske filosofen George Santayana, men kunne like gjerne vært undertittelen på Marte Michelets dokumentarbok om det norske holocaust. En bok som høyst fortjent er utropt til årets viktigste.

Å fortelle engasjerende og nært om store, politiske hendelser som strekker seg over mange år, er en vanskelig øvelse. Slike prosjekter ender ofte i én av to grøfter: Enten blir det for mange følelser og anekdoter. Enkeltskjebnene og dramatikken fortrenger sammenhengen, de store linjene og fakta. Alternativt blir stoffet for tørt. Årstall, gjengivelser av storpolitiske begivenheter og oppramsingen av navngitte aktører gjør at fortellingen blir fjern og lite engasjerende.

Det tydeligste mestergrepet i «Den største forbrytelsen» er at Michelet, i stedet for å falle i en av disse grøftene, makter å bruke de beste sidene ved begge fortellerteknikkene til å skape en bunnsolid beretning om det norske holocaust. Historien om familien Braudes liv og død kommer nærmere og føles ubehagelig relevant fordi den settes inn i en historisk sammenheng. Samtidig gjør velfungerende dramaturgi at faktadelene av boka blir tydelige og trenger inn under huden på leseren - i all sin gru.

Ett eksempel: I et parti av boka dras leseren gjennom en stadig mer kvalmende og opprørende tekst om det industrielle massemordet jødene ble utsatt for. Det er nøkternt og lavmælt beskrevet. Når hele den storpolitiske scenen er satt, plasserer Michelet ekteparet Braude nennsomt på plass i bildet. To små mennesker i den store fortellingen. Med håp, drømmer, fortvilelse og sorg som vi også har kjent på mens vi har blitt kjent med dem og livene deres. Det er et uhyre effektivt grep:

«Kan vi se dem for oss?

Sara.

Benzel.

Der løper de, nakne fotsåler mot snøen, armene i kors over de tynne, bleke kroppene sine, et sted der inne i klyngen av fullstendig skrekkslagne mennesker».

Når vi så leser bare noen linjer lenger ned at «hvert eneste barn og hver eneste kvinne som ble sendt med Donau, ble drept denne natten. 188 kvinner og 42 barn», er tallene vi har hørt så mange ganger før, ikke tall lenger. Det er en kvinne. Og en til. Enda en. En til, en til, en til. En til. Hele veien til 188. Alle forsøk på å telle til 42 blir uutholdelige.

 

«Den største forbrytelsen» er en viktig bok fordi den så godt og grundig dokumenterer det styggeste landssviket i Norge under krigen: Sviket mot jødene. Det var ikke noe tyske nazister kom hit og utførte på egenhånd og mot vår vilje. Vi var med, noen til og med hjertelig. Den er en god bok fordi den klarer å formidle dette sviket så rått og ekte at vi som leser den fysisk kan fornemme de grusomme konsekvensene det fikk.

I tillegg til å fortelle om ofrene, følger «Den største forbrytelsen» gjerningsmennene. Den frafalne vestkantgutten Stian Bech jr. som skulle komme til å kalle seg selv «Norges verste nazist» er det sterkeste portrettet. Før han endte opp som morder, torturist og simpel tyv, ble han flasket opp på antisemittisme og ukamuflert jødehat i sitt hjem og den norske borgerligheten for øvrig. Han var ikke et tysk påfunn. Han var norsk. Han kom fra vår flokk.

 

«Den største forbrytelsen» er Michelets debut. Opprinnelig var planen å skrive en sakprosabok om vår samtids fiendtlighet overfor islam og muslimer. Det prosjektet ble skrinlagt. Men boka om jødeforfølgelsene har en svært ubehagelig undertekst, spesielt i den første delen.

Beskrivelsene av hvordan helt vanlige nordmenn og europeere lot seg forføre av konspirasjonsteorier og ondsinnete myter om jødene, kunne med få endringer skildret vår tids forestillinger om Eurabia. Frykten for brå og ukontrollert masseinnvandring dersom grensene åpnes, mistanker om at fremmede er mer lojale mot sin tro enn mot landet de bor i, fordommene mot ukjente skikker, påstandene om at folk formerer seg tøylesløst for å kunne ta over samfunnet og forestillingene om at de skjuler sine egentlige hensikter under et guffent belegg av løgn og fortielse. Alt dette var viktige ingredienser i antisemittismen, lenge før Adolf Hitler kom til makten.

Bokas aller siste setninger siterer den viktigste lærdommen en av de tre Braude-sønnene ga videre til sine egne barn: «De kan komme når som helst. De kan alltid komme når som helst».

Dermed er «Den største forbrytelsen» dobbelt viktig: Den tvinger oss til å se Norges historie på en måte som nesten ikke er til å bære. Men den tvinger oss også til å se vår egen samtid med et klarere blikk. Det er fantastisk godt gjort, og det er utført helt uten et eneste hint om at sammenhengen finnes. Leseren må finne den selv.

Mange kommer til å ønske seg denne boka til jul. Mitt ønske er at «Den største Forbrytelsen» bare er begynnelsen på et langt forfatterskap.

hege.ulstein@dagsavisen.no