Bøker

Danse mi vise, gråte min sang

Av og til er det godt at nokon seier det som det er. Sjølv om det gjer vondt. Veldig vondt.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

«Den eg skriv dette til kan ikkje lesa. Ho kan ikkje skriva, og ikkje snakka heller, endå om dei fremste fagfolka i landet har prøvd å læra henne dette i mange år. Det kom nokre ord, og ho tok dei i bruk, men så smuldra dei opp i munnen hennar. Ho brukte dei annleis enn andre.»

Slik startar Lars Amund Vaage si attande bok, ellevte vaksenroman, «Syngja». Eit par linjer lenger nede: «Ho kan ikkje så mykje anna heller», følgt av ei oppramsing av enkle, daglegdagse ting barn tidleg brukar å læra seg. Før konklusjonen: «Elles kan ho berre vera, med heile si nakne, gåtefulle sjel».

Eg-forteljaren er forfattar. 60 år, og far til ei dotter han kallar «G». Ho er 34 år, har ei omfattande form for autisme, og bur på institusjon på Austlandet. Forfattarfaren bur på Vestlandet. «Syngja» skildrar på notidsplanet ei bilreise faren gjer for å besøka dottera på institusjonen, samstundes som ho rullar opp forhistoria deira, og slik fortel ei historie om korleis det er å oppdaga og leva med eit sterkt funksjonshemma barn.

Det er også ei historie om å vera forfattar: «Eg har skrive mange bøker. Orda har kome til meg. ... Ord har kome om det vanlege, om ingen ting, om det minste kryp og dei vesale, små tinga, orda skulle skildra detaljane, småtinga, det som ingen andre såg, slik at verda skulle bli ny, i meg, slik at det vesle og det skitne skulle bli høgt og reint, og det høge skulle koma ned til oss. Men orda om G kom ikkje til meg. Eg visste ikkje om dei var til».

Derfor er det eit risikoprosjekt, dette å skulla skriva om si eiga dotter. Fylt av tvil. Tvil om det er rett å utsetja ei som ikkje sjølv kan lesa for å vera hovudperson i ei bok. «Er det ikkje ei tung bør å leggja på eit stakkars funksjonshemma mennekse, som sanneleg har problem nok frå før, at ho også er eit stort vonbrot for foreldra? Ei stor sorg som kjem inn i livet?»

Og tvil om eiga evne til å gjennomføra. «Eg hadde eit håp om å fortelja. Men håp har eg hatt så mange gonger. Håp har kome, håp har gått. Håpet om å kunna skriva om G har forlate meg».

Men så blei det bok likevel. Ei bok som handlar særs mykje om håp. Om å få håpet knust. Om å vera blind fordi ein ikkje orkar, vil, klarer å sjå det alle for lengst har sett: G er annleis.

«Syngja» skildrar år med trening, med åtferdsterapi som ifølge ekspertar heilt frå Amerika vil kunna gjera G frisk - om foreldra berre oppfører seg korrekt åtferdsterapeutisk. Om dei undertrykker alle kjensler av sorg og sinne, men gjentek og gjentek og gjentek same handlingane, same orda, om og om igjen, med sjokolade og drops som positive forsterkarar. Då vil ungen bli frisk! Bli bra! Bli normal.

Eller ikkje. G blir aldri normal. Ikkje i nærleiken. Blir litt betre, men så mykje dårlegare. «Ein dag gjekk me inn på PPT-kontoret, og det er som om me aldri kom oss heilt ut igjen. ... Me kom med det barnet me alt hadde mista. Me kom fordi me skulle få eit nytt barn. Psykologen skulle gi oss det».

Med diagnosar og treningsopplegg på kjøpet. Vaage rettar skarp kritikk mot eit system som driv over i altfor stor tru på metodar. På åtferdsterapi. På kontroll og rasjonalitet og plan og evaluering, slik at «menneska kan koma til å oversjå sine beste sider, sin intuisjon, si innlevingsevne, ... til å tvila på sitt vesen». Han minnest, og han gjer det i sorg. Kanskje burde mykje vore annleis. Blitt gjort annleis.

Det er sårt. Og vondt. Og trist. Men også vakkert. Beint fram klokt. Varmt på den medmenneskelege måten, medvite om at slik er det også å vera menneske, dette med å vera full av tvil. Med å kjempa kampar ein må tapa. Som gjer ein redd.

«Syngja» er ikkje noka klassisk feelgoodforteljing kor alt endar vel og miraklet skjer. Men det er nett dette som er det oppløftande. Glimta som likevel finst der, trass alt. Orda si evne til å bygga bru mellom menneske. Klokskapen tida gir. Kjærleikens kraft også i møtet med det uperfekte. Språkets siger.

Som alltid hos Vaage i sterke, tilsynelatande enkle setningar, som ved nærare ettersyn viser seg å vera langt meir komplekse enn dei ser ut ved første gjennomlesning. Lettlesne, men presise. Med musikk i orda - det ein vel ofte kallar poesi. Alt dette nydeleg komponert, utporsjonert, frasert, og med ei dramaturgisk overrasking på kjøpet.

«Syngja» er nominert til både Brageprisen og Ungdommens kritikerpris. Det er berre å håpa at boka også blir den som verkeleg opnar lesarane sine auge for ein verkeleg sterk forfattar.

gerd.elin.stava.sandve@dagsavisen.no