SAKPROSA
Anja og Gro Hammerseng-Edin
«Anja + Gro = Mio. Kunsten å få barn»
Cappelen Damm
Fordommene lå i tjukke lag over det som måtte finnes av positive forventninger: To pene, populære og vellykka idrettsdamer har blitt kjærester, reist til Danmark og skaffa seg en unge. Gjesp, liksom. Hvor stor er egentlig sjansen for at Anja Edin og Gro Hammerseng, nå begge Hammerseng-Edin, har skrevet noe som de ikke allerede har snakket ut om i tabloidene og på Skavlan? Eller at de har skrevet noe som helst av allmenn interesse?
Marginal, tenkte jeg. Høyst sannsynlig under null.
Helt til jeg begynte å lese. Og kjapt måtte spise i meg skepsisen, og innrømme for meg og omverdenen at «Anja + Gro = Mio. Kunsten å få barn» faktisk er verdt den tida det tar å lese den. Minst. Boka er rett og slett både politisk oppegående og medmenneskelig rørende. Selv om forfatterne er kjente som noe helt annet enn skribenter, nemlig håndballspillere på landslagsnivå.
Mammalaget - Bokanmelderen 2-0. Hjemmeseier.
«Anja + Gro = Mio» innledes av et forord der forfatterene i fellesskap forklarer at boka er skrevet fordi kanskje også «andre enn lesbiske par og deres nærmeste kan få glede av en informativ og ærlig bok som tar for seg hele reisen fra foreldredrøm til babylykke. På den måten kan vi kanskje bidra til at andre som er interessert i temaet, kan få vite mer om det å få barn med en av samme kjønn - informasjon krydret med tanker og synspunkter fra vårt ståsted. Historier ... som kanskje kan påvirke systemet slik at medmødre som Anja i framtiden slipper å signere under «far» på sykehuspapirene.»
Resten av kapitlene har de skrevet hver for seg, men åpenbart koordinert kronologien og temaene seg imellom. Noen av episodene behandles kun av den ene, andre skriver begge om, fra hver sin vinkel.
Det begynner med reisen til inseminasjonsklinikken Storken i Danmark og vurderinger rundt valg av donor, og fortsetter med skildringer av hvor altoppslukende det kan være å vente på å bli gravid, skuffelsen over å ikke bli det med en gang, og den desto større gleden ved klaff allerede på andre forsøk. Svangerskapet følges, og midtveis i boka blir parets sønn Mio født. Siste halvdel handler om fordommene et lesbisk par kan møte ute i verden, om kampen for å regnes som medmor også av det offentlige. Men også mye om gleden ved å være mammaer. Hvor stort det er å være familie.
Det er rørende, mye. Definitivt personlig, og helt sikkert stoff som kvalifiserer for oppslag i tabloidpressen - om det ikke allerede er fortalt der, med eller uten samtykke fra Gro og Anja selv.
Men det er akkurat dette personlige som gjør at denne boka, som nevnt meget uventet, blir noe mer, annet og bedre enn nok en halvslapp kjendisbok fra idrettssfæren. Forfatterne klarer å gjøre det personlige gjenkjennbart.
Det mest slående slik jeg leser «Anja + Gro = Mio», er ikke at paret består av to mammaer, med alt det innebærer av ekstra praktiske og byråkratiske utfordringer og fordommer. Det er tvert imot at de på gripende vis klarer å sette ord på hvordan det er å være forelder. Hvor slående likt mye er, om man står i aldri så ulike situasjoner sett fra utsiden. Selvsagt, egentlig, men her blir det omtrent bevist. Folk er rett og slett folk.
De skriver om usikkerhet. Om glede. Om å gå og vente på noe ukjent, noe man ønsker seg høyere enn noe annet, selv om man ikke aner hva man går til. Om den komplett og totalt irrasjonelt enorme kjærligheten som kan velle opp i det første møtet med et bitte lite nyfødt krek. Ditt krek. Kampinstinktet som vekkes om andre kritiserer din innsats som forelder. Tankene rundt å være bra nok, som mor, medmor, partner, forelder. Det rørende intime. En fødsel i natta, det dyrisk vonde sett både fra inn- og utsiden. Hvor skjørt det er, alt sammen. Og likevel så utrolig sterkt, for de som er så heldige at de har kjærlighet. Fellesskap.
Ja, det er litt pinlig å innrømme at det berører. Mest fordi det er uvant å lese denne typen tekster, hvor to fine, oppegående mennesker helt enkelt setter ord på at de er glade i hverandre. At de kanskje er ulike, men ønsker å være sammen. At de vil stifte familie og gjøre så godt de kan i rollen som foreldre. At de ikke alltid klarer å uttrykke alt de føler der og da, men at de prøver, øver seg, lykkes for det meste.
Det hippe, kule og moderne er jo ikke å skrive om sånt. Det kulturelt akseptable i Norge i 2014 er å harsellere med mammarollen. Å tøffe seg over hvor teit man følte seg som gravid, hvor ekkelt det er å føde og amme, hvor lite attraktivt det er med barselsfølelser og bæsjebleier. Hvor usexy hverdagen er som familie. Kjærligheten og morslykken finner man i 2014 nesten bare i den andre grøfta, i overdrevent kosemosete klisseinnlegg i altfor privatpersonlige blogger, der teksten bombarderes av hjerter og kaffelattefløff med null relevans for andre enn muligens smårollingens besteforeldre.
«Anja + Gro = Mio» er neppe noen framtidig prisvinner for fantastisk språk eller genial oppbygning. Boka er helt streit sakprosa, helt greit skrevet. Den holder det den lover som håndbok for andre i samme situasjon, med praktiske tips om hva man må sjekke og ha styr på i møte med helsevesen og det offentlige generelt. Den viser fram en rekke fordommer mot homofile som forfatterne selv har møtt, og avslutter med et helt kapittel om hvorfor kampen for at alle skal få lov å elske akkurat den de vil fremdeles er rystende aktuell - se bare til OL i Russland.
Men mest av alt er det en bok om kjærlighet. Og et klart forsvar for at den må få lov til å bære frukter også når naturen trenger litt praktisk hjelp.