Line Baugstø. FOTO: BERIT ROALD/NTB SCANPIX

Da han dro fra henne

Villmarkens sønn drar til Alaska for å realisere seg selv, men glemmer en liten detalj: kona og barna hjemme.

ROMAN

Line Baugstø

«Sommer uten brev»

Oktober

 

Året er 1968. På Sørlandet lever lykkelige familier i velholdte villaer med bugnende hager. Pappa jobber og mamma steller hjemme, barna skikker seg vel.

Men i Line Baugstøs nye, svært vellykkede roman, «Sommer uten brev», brister idyllen. Pappa vil nemlig ikke være hjemme. Han vil til Alaska og ta bilder av store, ville, farlige dyr. Fiske, padle, tenke. Kjenne på friheten som hverdagslivet som avisfotograf ikke gir rom for. Være Mann, av den typen vi 45 år senere finner i nettmagasinet Harvest.

Kona gir ham muligheten. Hun vil jo være en god kone. Alle pengene som kunne gått til mat og klær, går nå til fiskeutstyr og billetter. Hun blir igjen hjemme, med to små døtre og altfor lite penger til å komme seg gjennom dagene, uten en klar kontrakt for når han kommer tilbake.

Mannen er ingen skribent. Det kommer ingen brev fra Alaska. De dikter kona opp selv, for å glede døtrene. Brevene røper at hun er en flink forteller. At hun burde blitt journalist, slik sekstitallets forventninger om husmorrollen forhindret. I stedet er hun hjemme og sliter med å få pengene til å gå rundt. Selger Tupperware, og drøyer maten som best hun kan.

Det er en ulmende desperat fortelling, om en avstand som stadig vokser, og en følelse av å være fanget i sitt eget hjem. Som om ikke usikkerhet og sveltihel var nok, må den gjenblevne husmoren attpå til verge seg mot en ekkelt innpåsliten nabo. Uten tilstedeværende ektemann er hun fritt vilt. De som nærer romantiske drømmer om sekstitallets husmordrøm, bør lese og lære av denne romanen.

Også villmarkens sønn sliter. Villmarken var ikke helt som han hadde tenkt. Bjørner er til og med farlige. Og ved nærmere erfaring viste det seg at ensomhet faktisk er ganske ensomt. Ta gjerne notater, Harvest-mann!

«Sommer uten brev» er et godt skrevet portrett av et bristende forhold og en nær men likevel fjern tidsepoke, i klart og kledelig språk. Personene er troverdige, spenningen dirrer med til siste side. Romanen kan leses som en tydelig leksjon i frihet og ansvar, og anbefales.