DOKUMENTAR
Bjørn Godøy
«Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske»
Spartacus
Her hjemme er alle enige om at forfatteren Peter Handke er spedalsk, skrev Dagbladets kulturredaktør Geir Ramnefjell nylig. I Telemarksavisa ble partiet Sverigedemokraterna kalt spedalske, mens avisa Fædrelandsvennen for et par uker skrev om 57 år gamle Roar Magne Norheim som har gått til søksmål mot staten på grunn av mangelfull behandling av svineinfluensa i 2009. Overskriften var «Jeg følte meg som en spedalsk».
I ordboka betyr spedalsk «en som lider av spedalskhet», altså en sykdom, mens i dagligtalen har begrepet kommet til å bli ensbetydende med utstøtt eller uønsket. Hvis folk flest forbinder noe med den faktiske sykdommen, vil nok mange tenke på bibelen og helbrederen Jesus. Men også der er sykdommen sjelden beskrevet konkret. Som regel er den spedalske bare en som har kroppslige defekter, er «urein» eller er blitt skjøvet ut av det gode selskap. Journalister og andre vil muligens besinne ordbruken hvis de leser Bjørn Godøys nye bok «Ti tusen skygger», der sykdommens historie og konsekvenser skildres i all sin gru; svulmende kinn og haker, øyenbryn som faller av, blærer på hender og føtter, pergamentaktig hud, inntørkede øyne og i noen tilfeller - fingre og tær som faller av. Nei, Sverigedemokraternas leder Jimmie Åkesson er ikke spedalsk.
I 1891 lagde en britisk lege et oversiktskart over utbredelsen av spedalskhet i verden. De mest plagede områdene var farget rødt. Som India, Kina og en del afrikanske land. I Europa var sykdommen mer eller mindre utryddet, med ett unntak - i Norge, og da spesielt på Vestlandet nord for Bergen. Tiårene rundt midten av 1800-tallet ble spedalskhet betraktet som den største trusselen mot folkehelsen i Norge. I 1860 ble den rangert som nummer sju på lista over dødelige sykdommer. Ifølge Godøy ble det mellom 1856 og 1885 innlagt 4.170 mennesker på spedalskhjem i Norge. Forskere, leger og politikere klødde seg i hodet. Ikke bare ante man ikke hvordan man skulle få bukt med epidemien, man visste ikke om spedalskhet var smittsomt eller arvelig, om den lot seg helbrede eller ei. Men alle mente sykdommen var en skam for Norge. Utbredelsen av spedalskhet var et bevis på at vi fortsatt var kulturelt tilbakestående. Å få bukt med den var mer eller mindre ensbetydende med å ta et skritt ut av barbariet og inn i den europeiske sivilisasjonen.
Så lenge legene var overbevist om at spedalskhet var arvelig, ble de syke akseptert i samfunnet, selv om det ble reist forslag om at de burde bli kastrert. Men når det rådende dogmet ble at sykdommen var smittsom, utløste det panikk og krav om at de måtte isoleres. På midten av århundret fantes det fem pleieinstitusjoner med plass til 860 pasienter. På noen av disse institusjonene var standarden så dårlig og behandlingen så umenneskelig at om de ikke allerede var sinnsforvirret før de kom, ble de det raskt der.
«Ti tusen skygger» er historien om legenes heroiske innsats for å bekjempe spedalskheten og hvordan det komplette sykdomsbildet må skapes piksel for piksel. Underveis støter datidens offentlighet og nåtidens lesere på en del kuriøse årsaksforklaringer. Mange leger var overbevist om at sykdommen var en symptom på manglende kultur og at den syke kunne skylde seg selv. Andre mente den var en guddommelig reaksjon på syndefulle handlinger og tanker. Legen Gerhard Henrik Armauer Hansen tok nasjonen ut av bakevja med sin revolusjonære oppdagelse av leprabasillen i mikroskopet i 1873 og i engelskspråklige land går sykdommen nå under navnet «Hansen’s disease». Dette var begynnelsen på slutten av spedalskhetens historie i Norge. Den siste som ble smittet, døde 2. juli 2002 i Bergen.
Bjørn Godøy er en førsteklasses formidler. Hans fascinasjon for tematikken er smittsom, detaljekunnskapen forbløffer og boka inneholder mye nytt, overraskende stoff for den brede allmennheten. Spedalskheten studeres ikke i et mikroskop, men brukes som prisme for en nasjon i utvikling, som bakser mellom tradisjon og modernitet, hvor legevitenskapen ofte står med en fot i hver leir. Godøy er språklig pregnant og elegant, og har øye for ironi og komikk, spesielt i møtene mellom fiffen fra Østlandet og bermen fra det tilbakestående Vestlandet. I tillegg evner forfatteren å gjøre tematikken nær og relevant ved å trekke paralleller til aids-frykten på 1980-tallet. Slike populærvitenskapelige utgivelser vil nye Norge ha mer av og er avgjort et bevis på potensialet i vår sivilisasjon.
stian.bromark@dagsavisen.no