Bøker

Brit Bildøen: Å bli nekta barn

Etter mange år i adopsjonskø, meiner byråkratiet at paret er blitt for gamle for barn. Brit Bildøen skriv sårt og godt om hard kamp mot overmakta.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Brit Bildøen

«Tre vegar til havet»

Samlaget

Ei kvinne midt i femtiåra bur aleine i eit hus på ein vêrhard liten stad utmed havet. Det er berre ho og den aldrande hunden. Om morgonane arbeider ho med ringmerking av fuglar ved ein forskingsstasjon, om ettermiddagane som omsetjar av fransk kvalitetslitteratur. Ho har to yngre kollegaer, ein mann og ei kvinne som har noko på gang seg imellom. Ein venn har ho også, men ho ser han sjeldan. Alle andre, folk som ei gong var i livet hennar, har ho brote med.

Les også: Tomas Espedal: Burlesk om døden

Noko har skjedd i kvinnas liv, så mykje vert tidleg klart i Brit Bildøens niande roman, «Tre vegar til havet». Kapitla om livet på fuglestasjonen er merkte «Eksilet». I delar merkte «Kroppen» og «Staten» får lesaren vite kva som hende, alt medan alle dei tre delane skrid fram på kvar sitt tidsplan: «Kroppen» for åtte-ni år sidan, «Staten» like etter dette, «Eksilet» no.

«Korleis begynne? Korleis skildre det som skjedde denne dagen? Skildre det utan å bli melodramatisk. Skildre det utan at det blir for privat». Slik startar første kapitlet merka «Kroppen». Det set tonen. Stort drama skal skildrast. Men nøkternt, nesten kaldt. Kvinna som her blir fortald om i andreperson, som «ho», får eit brev. Ho og mannen har fått brev frå Bufetat. Brevet er eit avslag på forlenging av godkjenning som adoptivforeldre. Dei er blitt for gamle, meiner byråkratiet. Paret har allereie stått fire år i kø for å få tildelt eit barn frå Kina. No er dei langt framme i køen. Det ville snart bli deira tur.

###

Les også: Kathrine Nedrejord: Sin egen historie

Med avslaget raknar alt. Kvinna er sjokka. Lei. Men ikkje resignert. Ikkje enno. Paret skriv brev etter brev. Til Bufetat. Til statsråden. Dei ber om møter, om forståing, fleksibilitet, betre bruk av skjønn. Argumenterer og forklarer. Men møter mest stille. Avslag. Ein vegg av motstand, kledd i kaldt byråkratspråk. Kvinna kan framvise legeattest på at ho har god helse. Har motivasjon og nettverk. Dei har erfaring med barn frå før, frå då mannen sine barn frå tidlegare forhold var små.

Men det hjelper ikkje. Staten har bestemt seg. Runde etter runde med brev, sidan møte og rettssak, forsiktig håp og krav på ny vurdering. Men – etter lang og hard kamp – inga omgjering av vedtaket. Dei er for gamle, punktum, helsing Staten.

Eller Satan, som kvinna i den tredje historietråden, den med kapitteloverskrift «Staten», kallar systemet. Ho er sint. Nesten gal. Vil ta igjen. Forfølger saksbehandlaren sin i Bufdir. Finn ut kor han bur, og tek seg inn i huset. Ho vil skade han, og finn måtar å gjere det på. Men det ender ikkje godt, med motstanden. Sjølvsagt gjer det ikkje det – ho kunne uansett ikkje få det ho eigentleg ønska – adopsjonsgodkjenning – på dette viset.

Les også: Lars Petter Sveen: En annerledes reise

Etter avslaget, stalking og samanbrot ender kvinna – for det viser seg altså å vere den same gjennom heile boka, ikkje tre ulike – i det sjølvvalde eksilet sitt blant fuglane. Dei trekker stadig vidare, ho sit fast. Eller gjorde det i alle fall ei stund, før eit forsiktig håp tennest heilt mot slutten. Kanskje kjem det eit barn inn i livet hennar likevel. Kanskje ein ny mann.

«Tre vegar til havet» er med andre ord inga bok som bruker mykje tid og energi på generell argumentasjon for at folk i førtiåra bør få adoptere på lik linje med dei som er ti-femten år yngre. Ho er ikkje ein aviskronikk. Snarare er det ein roman som ønsker å skildre kva følger eit slikt avslag kan få for eitt enkelt individ, for denne namnlause kvinna.

Og det klarer Brit Bildøen godt. Det er verken melodramatisk eller «for privat», kva no dét betyr i vår sjølvutleverande tid, kor bokhandlarane fløymer over av bøker kor den eine personen etter den andre tømmer ut alt dei måtte ha på hjartet, i prosa med langt lågare kvalitet Brit Bildøen sine fint utmeisla, rytmisk språk-vare setningar og avsnitt.

Les også: Per Pettersons hyllest til de fortapte mannssjelene

Om noko kunne det gjerne vore endå fleire detaljar i den delen som handlar om adopsjonsavslaget. Eg hadde tola – faktisk vore interessert i – meir om sorga. Både den som allereie fanst, sorga over den svikefulle kroppen som ikkje vil bere fram barn sjølv, og sorga som blir påført, når kvinna ikkje får adoptere likevel. «Etter år med fleire spontanabortar å bli utsett for denne endelege, statlege aborten».

Temaet er nytt for meg, og Brit Bildøen er den rette til å skrive om det. Ikkje berre fordi ho har personlege erfaringar å dra på. Endå meir fordi Bildøen alltid skriv godt om nettopp sorg, og om avstanden som så lett oppstår mellom menneska når dramatiske hendingar skjer. Dei finn ikkje saman, men støytest frå kvarandre. Søker eksilet, rett nok etter ein slags kamp. Kampen var uansett fånyttes.

«Tre vegar til havet» er ein slank roman, fint kondensert, som stolar på at lesaren klarer å fylle inn tomromma sjølv. Forteljaren styrer unna dei store orda. Setningen om «statleg abort» like over blir i neste setning dempa: «Nokon vil meine at det er eit for sterkt uttrykk. Statleg abort. Det er viktig å ikkje la kjenslene styre. Halde seg til sak, halde seg til fakta». Slik sprenger det kalde, fjerne, umenneskelege byråkratiet seg inn i folks liv. Gjennom språket, slik paret sine klare, men energisk engasjerte – menneskelege – brev til direktorat og departement blir møtte med kalde, byråkratiske – umenneskelege – svar, attpåtil på majoritetsmaktas språk, bokmål. For kvart argument, veks det fram to motargument. Nye audmjukingar. Meir stille.

«Er ikkje dei aller fleste skikkelege menneske, som gjer sitt beste?» spør kvinna ein stad. Jo, kanskje det. Eller kanskje ikkje. Romanen let lesaren sjølv konkludere. «Tre vegar til havet» er i alle fall blitt ein god roman. Fine ting kan fødast av smerte.