ROMAN
Ali Smith
«Begge deler»
Oversatt av Merete Alfsen
Oktober
Ali Smiths Baileysprisvinnende «How to be both», musikalsk oversatt til «Begge deler» av Bastianprisvinner Merete Alfsen, er lettere å like enn den er å forklare. For den handler ikke egentlig om «both», alias «begge deler», men om alt. Om Livet, i all dets kaotiske velde, før og nå og alltid, uvanlig nok på en måte som etterlater leseren oppløftet og glad, enda så alvorlige mange av temaene i boka egentlig er.
Historien er todelt. En omhandler en italiensk freskomaler på andre halvdel av 1400-tallet. Den andre en britisk tenåringsjente i nåtida. Hvilken av de to fortellingene du får lese først, avhenger av hvilket eksemplar av boka du tilfeldigvis plukket med deg fra bokhandelen eller biblioteket – halvparten av opplaget begynner med kunstmaler Fransesco, halvparten med tenåringsjenta George.
George, ja, selv om hun er jente. Og Fransesco, selv om kunstneren egentlig er mann, som for å utøve yrket sitt binder brystene og kler seg i herreklær, og oppsøker prostituerte først og fremst for å tegne dem. Det androgyne er en viktig tråd gjennom Ali Smiths alltid like interessante forfatterskap, for eksempel i den kjønnsflippende «Jente møter gutt» fra 2010.
Det er også ordspillene, som gjennomsyrer absolutt hele teksten. Tvister og variasjoner og gjentakelser, nikk og referanser til et boblende overskudd av andre tekster, fra høyverdig shakespearianske sonetter til rånete reklamejingler. George er opptatt av korrekt språk, og korrigerer gjerne andre. Samtidig går assosiasjonene fra ord til ord og mellom ulike språk, på måter som garantert har voldt oversetteren mye hodebry. Noe forsvinner i oversettelsen, men noe vinnes også. For slik er språket, er Ali Smiths poeng – rikt og assosiativt, for alle.
[ Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Slik også minnet er det. Hukommelsen, og båndene mellom fortid og nåtid. Fransesco forteller sin historie som talentfull kunstmaler som synes at hun (eller han) egentlig fortjener bedre betalt enn de andre for fresken han (eller hun) er med og maler for en rik hertug. Men hun (eller han) forteller den i tilbakeblikk, fordi han (eller hun) har trådt gjennom tida og havnet i vår nåtid, hos George, som han (eller hun) observerer uten å kunne nå gjennom til. De døde kan observere de levende, men ikke delta i livet. I feiltolkningene som oppstår av hennes (eller hans) underliggjorte blikk på våre elektroniske dingser og duppeditter ligger det mye komikk.
På nåtidsplanet er Georges mor opptatt av fresken Fransesco var med på å malte. Nå er hun plutselig død, og George sørger, blant annet ved å gjenoppdage de tingene moren var glad i. Musikken, filmstjernene, kunsten (inkludert Fransesco-fresken), høyt og lavt og mye forskjellig. Parallelt med dette får hun en ny venninne, som kanskje også kan bli noe mer enn bare en venninne. De gjør lekser sammen, om DNA og empati/sympati, på engelsk og latin, blant annet ved å skrive en tekst om DNA til melodien til Miley Cyrus «Wreckingball», og oversette den til latin.
Slik er hele «Begge deler». Rik og assosiasjonsrik. Noen referanser tar man, minst like mange ikke. Så blir man sittende og google. Franske popstjerner fra sekstitallet. Italienske kunstmalere fra 1400-tallet. Fraser på latin. DNA-ets oppbygning. Teksten til en sang man aldri før har hørt. Ikke i irritasjon, fordi romanen egentlig mangler sentral informasjon. Men fordi Ali Smith skriver slik at man får lyst å vite mer. Lære mer. Se sammenhenger man ikke ante. Oppdage nye ting, rett og slett, og slik utvide Livet.
Det er et spesielt talent, å balansere så trygt og stødig på grensa mellom raust interessevekkende og irriterende ekskluderende – og lande støtt på rett side igjen og igjen. Men Ali Smith klarer det. Hatten av, og boka fram!