Bøker

Brev til en ufødt datter

Karl Ove Knausgårds «Om høsten» er ei ujevn bok, men på det beste lar han oss få et glimt av det genuine.

Dagsavisen anmelder

KORTPROSA

Karl Ove Knausgård

«Om høsten»

Oktober

På de siste sidene i Karl Ove Knausgårds flere tusen sider lange, og lysende, selvbiografiske romaneksperiment «Min kamp I – VI» avslørte hovedpersonen, og senere også forfatteren selv, at dette verket også var avslutningen av forfatterskapet. Det var få som trodde ham. Om noe vitnet den selvhøytidelige erklæringen på sitt eget forsiktige vis om Knausgårds munterhet, som tross alt ikke har en altfor framtredende plass i bøkene hans.

Uansett, nå er han her igjen, med kortprosasamlingen «Om høsten», som er første bok i en serie med titler fra de fire årstidene, formulert som brev til en ufødt datter eller en «personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til hans ufødte barn» som det heter i forlagets omtale av boken. «Om høsten» består av seksti kortprosatekster fordelt på tre høstmåneder: september, oktober og november. De handler om alt fra fluene på et kjøkken i Sverige til eldre fototeknikker og abstrakte menneskelige begreper som ensomhet og tilgivelse. Boken er vakkert illustrert av Vanessa Baird (lyset fra de gule og grønne flatene i illustrasjonen som innleder oktoberdelen er tankevekkende).

LES OGSÅ: Knausgård: Vagant formet min litteratur

Det er ei ujevn bok. På sitt beste skriver den vordende faren seg gjennom eksisterende språklige og emosjonelle konvensjoner og lar oss få glimt av det genuine. Et av brevene til den ufødte datteren avsluttes slik:

«Det er fire måneder igjen til terminen. En sprinkelseng står allerede klar, og en barnevogn – jeg hentet begge deler forrige helg hos noen venner i Malmö. Alt barneutstyret de andre hadde, har vi kastet eller gitt vekk; vi regnet ikke med å få bruk for det igjen.

Nå går vi rundt her og venter. Søsknene dine har sett et ultralydbilde av deg, og de har laget tegninger til deg. De gleder seg til du kommer.

Det gjør jeg også.»

De tre avsnittene er et fint eksempel på hvor intens Knausgård også kan være i kortformat. Første avsnitt åpner med den enkle faktaopplysningen om hvor lenge det er til terminen. Den kaster oss imidlertid rett over i den indirekte beskrivelsen av foreldrenes praktiske forberedelser og omsorg i form av en sprinkelseng og en barnevogn. Så registrerer vi hvordan den milde gleden over det fjerde barnets uventede ankomst plutselig skinner ut fra opplysningene om barneutstyret de hadde kvittet seg med: «… vi regnet ikke med å få bruk for det igjen.» Det andre avsnittet utvider gleden og lar den omfatte hele familien. Søsknene lager tegninger og gleder seg til barnet skal komme. Det er allikevel først med den enkle, korte setningen i tredje avsnitt teksten får en helt egen sjarmerende kraft. Her forvandles familiens forventningsfulle glede til jeg-ets inderlige jubel.

Dessverre, må jeg innrømme, er det ikke slike lykkelige øyeblikk som dominerer Knausgårds kortprosa i denne boken. Som oftest griper han fatt i en observasjon eller et fenomen, som urin, rovfugler, ensomhet, tyggegummi eller et par gummistøvler, og lar dem danne utgangspunkt for en prøvende allmenn betraktning. Han forholder seg elastisk til verden, men i denne boka er det som om verden ikke helt slipper inn. Når han skriver om hermetikkbokser, får vi vite at det dreier seg om en boks med grønne erter, men vi kommer ikke nærmere hermetikkboksen enn det. Er det en svensk boks? Norsk? Hvilket merke er det? Hvordan ser etiketten ut? Poenget er ikke at jeg lurer på det, men jeg tror god kortprosa på en eller annen måte må gi leseren følelsen av språklig eller intellektuell presisjon.

LES OGSÅ: Knausgård populær i USA

Når han skriver om samtalene med barna i bilen, eller om følelsen av å kjenne spedbarnet mot sin egen voksne kropp, så forteller han noe om det å være far i vår tid. Men når han forsøker å reflektere over erfaringen, blir det av og til sjablongaktig eller umusikalsk. Følgende passasje er et eksempel på hvordan en i utgangspunktet interessant erfaring sprekker i en hjelpeløs refleksjon:

«For meg, som mann, er det å holde et barn tett inntil kroppen den eneste fysiske nærheten jeg kjenner til som ikke er seksuell. Hvordan det er for kvinner, vet jeg ikke, men at det er annerledes, er ingen dristig påstand.

Kanskje det er derfor en mann må være veldig mye mann for ikke å bli kvinne når han lever med det nyfødte spedbarnet symbiotisk inntil seg.»

For min egen del blåser jeg i hvor mye mann eller kvinne en mann må være for ikke å bli kvinne; jeg opplever det som et irrelevant perspektiv. Også det handler om litterær presisjon.

I det brutalt megalomane og eksperimentelle romanprosjektet «Min kamp I – VI» gravde Knausgård seg lenger og lenger inn i en sjel som var plaget av selvforakt og enorme ambisjoner. Det fikk paradoksalt nok verden til å vise seg for en hel verden.

I den ikke-eksperimentelle kortprosasamlingen «Om høsten» er både selvforakten og ambisjonene dempet, til fordel for en åpen og liketil henvendelse til en ufødt datter. Den verdenen boka beskriver forblir allikevel lukket.

Summa summarum: Det er bra (og ikke så veldig overraskende) at forfatteren Karl Ove Knausgård har mer på hjertet. Og selv om «Om høsten» ikke treffer meg slik de tidligere bøkene hans har gjort, venter jeg selvfølgelig spent på neste.

Følg oss på Twitter og Facebook!