Bra driv i Bergen

Varg Veum holder koken. Spesielt original krim er «Storesøster» ikke, men Staalesen er og blir en av landets dyktigste heimstaddiktere.

Bøker

 

KRIM

Gunnar Staalesen

«Storesøster»

Gyldendal

Byen er Bergen, måneden oktober. Selvsagt regner det. Gunnar Staalesens krimhelt gjennom tjue bøker på nærmere førti år, Varg Veum, holder fremdeles til på Strandkaien, selv om bygården er overtatt av at hotell. Kontoret ligger nå i en upersonlig korridor, og venteværelset er borte.

Året er 2003, Varg har rundet seksti, og har nettopp blitt bror til en halvsøster han ikke ante han hadde. Hun heter Norma, og har allerede på romanens første side oppsøkt ham på kontoret. Hun har et oppdrag: Å finne hennes forsvunne gudbarn, Emma. Varg er mildt sagt overrasket. «Forbauselsen satt fremdeles dypt i meg [ ...] Da jeg så ut av vinduet, var det som om jeg ble blendet; ikke av solen, men av lyset fra en fortid jeg aldri ville slippe fri fra, en barndom som på et eller annet vis hadde gjort meg og min halvsøster til de personene vi senere hadde blitt. Det stempelet dine foreldre setter på pannen din, det blir stående der for alltid, synlig eller usynlig. De hemmelighetene de tok med seg i graven, får du sjelden vite noe om».

Temaet er satt. «Storesøster» skal komme til å handle om familie og arv – sistnevnte i overført forstand. Dessuten om de mange og uklare båndene mellom hendelser i fortida og disses påvirkning på skjebner og situasjoner i nåtiden. Om sviktende foreldre og skadede barn. Når sjokket har lagt seg og Varg setter i gang med arbeidet, viser det seg nemlig at forsvinningssaken på nåtidsplanet kan ha bånd tilbake til en stygg sak nesten tretti år tilbake i tid, da en ung jente ble brutalt overfalt og voldtatt.

Varg Veum har, som sin forfatterfar, bakgrunn i barnevernet. Forsvunne barn, eller barn som lider under foreldrenes overgrep og omsorgssvikt er ikke nytt for ham. Noe nyere er kanskje Veums mer uttalte plassering av skyld. Hos mennene, som banker og voldtar både kvinner og barn. Konfrontert med et ødelagt voldtektsoffer blir han tvunget til å reflektere over «alt det representanter for mitt kjønn gjennom hundreårene hadde gjort mot hennes medsøstre». Det ligger en oppmerksom feminist gjemt ikke langt bak Varg Veums hardkokte, akevittdrikkende fasade.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

Voldtektssaken og forsvinnelsessaken bringer ham til Ryfylke og Haugalandet, hele tida med Bergen som base. Som alltid er Gunnar Staalesen på sitt beste idet han tar sin nystemte i hende og synger sin kjærlighetssang til Vestlandets hovedstad, med ufordekt stolthet over byen og dens befolkning. Diverse gateadresser, noen bymiljøskildringer, et par raske lokalhistoriske riss. Til sammen danner de et tidsbilde, og avgir en følelse av autentisitet. Veum var der. Han så alt.

I «Storesøster» drar Staalesen dessuten klare og tydelige bånd mellom Varg Veum-serien og bergenstrilogien han ga ut mellom 1997 og 2000. Personer fra trilogien dukker opp i krimromanen, og fyller ut Varg Veums personlige bakgrunn. En fin bonus for dem som husker trilogien, men ikke så utbrodert at det stenger ute lesere som ikke kjenner den.

Les også: Lover flere bøker om Veum

Krimgåten holder vann, selv om erfarne krimlesere nok vil kunne løse i hvert fall store deler av den selv, parallelt med Veums oppnøsting av tråder. Det mest konvensjonelt hardkokte partiet, hvor Varg Veum havner i voldelig klammeri med en MC-bande, er det minst overbevisende. Langt mer interessant er det når Veum tråler byen rundt og snakker med folk, legger to og to sammen, og slik finner nye spor. Veum er bikket seksti, etter et hardt liv med mye akevitt. Det er begrenset hvor lenge han trenger å holde på med nevekamp. Men som en av Bergens store sønner er han lett å like. «Storesøster» er en sjarmerende, tidvis velskrevet krim. Og neppe vårt siste møte med Varg Veum.