Botanisk hage - forbigått i 200 år

- Tøyenområdet er et neglisjert område i byen. Stemoderlig behandlet, nå som for to hundre år siden, sier Liv Borgen til Dagsavisen.

Hun er professor emerita i botanikk, var ansatt i Botanisk Hage på Tøyen i over førti år, og har nå skrevet den gjennomillustrerte praktboken «Botanisk hage 1814-2014: Historien om en hage». Boken utgis i forbindelse med at hagen feirer 200 år i 2014. Feiringen pågår med ulike arrangementer hver måned av hele året.

I morgen, søndag, blir det imidlertid en ekstra stor markering, siden 1. juni er hagens bursdag. Da er det gratis inngang, og ulike aktiviteter for store og små.

Grunnlov og hage

At botanisk hage og grunnloven er like gamle, er ikke helt tilfeldig.

- Begge henger sammen med nasjonsbygging, med elitenes ønske om å styrke norsk identitet. Dessuten en tanke om selvforsyning. Man ville finne og dyrke norske nyttevekster. Da universitetet ble opprettet i 1811, var Tøyen langt ute på landet. Danskekongen kjøpte området og ga det til universitetet, og så var man i gang, sier Borgen.

Strevsom start

Men allerede da ble det klart at Tøyen ble regnet som rimelig langt borte for de fornemme professorer. Parsellene som var anlagt for at de skulle få drive gård i kombinasjon med undervisningen, ble ingen suksess.

- Både professorer og andre klagde over ikke-eksisterende og sølete veier. Og hadde rett i det. Når jeg leser om hagen de første årene, slår det meg hvor utrolig strevsomt alt var. Først i 1885 kom det vannledning hit. Før det måtte man frakte vann til plantene, sier Borgen.

Tapte for Karl Johan

Over sytti år uten vannforsyning, altså, også til de første veksthusene, som ble ført opp i 1816-1818 og 1825. Utover 1830-tallet begynte diskusjonen rundt hvor Universitetet skulle bygge sine nye anlegg:

- Hagens bestyrer kjempet for at de skulle legges til Tøyen, men tapte. Universitetet bygde på Karl Johan. Da bygningene der sto ferdig rundt 1850, ble samlingen av mineraler, dyreskjeletter og herbarier flyttet til sentrum fra Tøyen.

Museer på Tøyen

Men det ble fort trangt på Karl Johan. På 1890-tallet fulgte dermed den eneste lokaliseringsdebatten Tøyen så langt har vunnet: Den om hvor de ulike naturhistoriske museene skulle ligge.

- Komiteen undersøkte på vestkanten, men representantene for geologi, botanikk og zoologi ble etter hvert enige om at botanisk museum helst burde ligge der Botanisk hage allerede var. Selv om zoologiprofessoren syntes det ble langt å komme seg til sine nye kontorer på Tøyen, forteller Borgen.

Heftig debatt

Museene ble vedtatt plassert på Tøyen, og sto ferdig i 1910 og 1920. Der ligger de fremdeles, oppkalt etter komitémedlem og geolog W.C. Brøgger og komitémedlem og zoolog Robert Collett.

Samtidig begynte det å bli trangt for naturvitenskapene sentrum. Det startet en ny lokaliseringsdebatt, over hvor de naturfaglige fakultetene skulle ligge. Hvorfor ikke Tøyen, hvor det allerede fantes museer og en flott botanisk hage?

- Folk diskuterte i årevis. Det var utrolig mye styr, da som i senere lokaliseringsdebatter. En heftig avisdebatt, sinte møter. Geolog Brøgger og botaniker Nordahl Wille fra museumskomiteen kjempet for Tøyen. Men de tapte, sier Borgen.

Tapte for Blindern

Blant mange forslag ble det i 1920 omsider bestemt at Universitetet i Oslo skulle plasseres på Blindern. Tøyen føltes for fjernt. Dessuten for fattigslig og trangt, i det som utover 1800-tallet hadde utviklet seg til å bli et av landets mest gjennomindustrialiserte områder, med fabrikker og tett arbeiderbebyggelse.

- Man finansierte kjøpet av Blindern med å selge unna deler av Tøyen. Gang på gang har området tapt. Det virker som den gjennomgående tanken er at institusjoner med høy dannelsesfaktor ikke bør ligge på Tøyen. Se bare til Munch-museet. Det er samme diskusjonen der, sier Liv Borgen.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no