Bokanmeldelse: Valeria Luiselli: «Arkiv over bortkomne barn»: Da barna forsvant

ROMAN

Valeria Luiselli

«Arkiv over bortkomne barn»

Oversatt av Ingrid Mefald Hafredal

Cappelen Damm

Kjernen i romanen er den dramatiske situasjonen som daglig utspilles i grenseområdene mellom Mexico og USA, der hundrevis av barn forsøker å komme seg inn i Amerika gjennom livsfarlige reiser på taket av tog og vandringer gjennom ørkenen. Disse barna som ofte er sendt av gårde av foreldre eller besteforeldre – i håp om at de skal komme seg til slektninger eller rett og slett få et levelig liv fjernt fra volden i hjemlandet, ender i internering, deporteres tilbake eller mister livet i ørkenen.

Det må nevnes at Valeria Luiselli nettopp med «Arkiv over bortkomne barn» fikk sitt store litterære gjennombrudd, og ble nominert til Booker-prisen. Hun er mexicansk av fødsel, men bor nå i New York. Den første romanen hennes, «De vektløse», kom for øvrig på norsk for to år siden.

Innenfor rammene av en familiehistorie og en lang bilreise fra New York til grensen mot Mexico utspilles en historie om amerikansk fortid befolket av indianere og bortkomne barn, vevet sammen med nåtidens brutale virkelighet. Det er kvinnen i familien som er stemmen i den første halvdelen av romanen, mens den tiårige stesønnen er fortelleren i den avsluttende delen. Den unge familien har en kort felles historie bak seg da de bestemmer seg for å legge ut på den lange bilreisen. Mannen og kvinnen arbeidet sammen om et større lydprosjekt i regi av et universitetet i New York, da de traff hverandre. Et prosjekt som gikk ut på å fange storbyens lyder og språk, eller «lydmarkørene» som var typiske for byen, som hvinende T-banevogner eller mumlingen på børsen i Wall Street. De forelsker seg, og flytter sammen, hun bringer med seg en liten datter, og han en sønn. Mannens gamle drøm om å kunne dokumentere og finne stedene der de siste apasjene levde skal virkeliggjøres, og hun skal lage en lyddokumentar om barnas krise ved grenseområdene.

Les også: Det kan faktisk være oppløftende å lese om pest og isolasjon, og dette er de beste bøkene (Dagsavisen+)

Det brukes ingen navn, men bare «gutten» eller «jenta», mamma og pappa, kvinnen og mannen. Denne anonymiseringen er et karakteristisk trekk ved romanen. Den skaper avstand, men også troverdighet. Leseren blir en betrakter og observatør sammen med familien. Fortelleren bringer også inn en rekke litterære klassikere i teksten. Hun leser Susan Sontags dagbøker på senga, og bringer inn kjente og mindre kjente linjer av forfattere som Rilke, Jack Kerouac og Ezra Pund i teksten. William Gouldings «Fluenes herre» er også en viktig referanse i romanen. Den blir lest for barna mens de sitter i bilen, eller før de skal sove på et motell underveis.

Valeria Luiselli klarer å skape en både vakker, bilderik og tidvis nesten mystisk tekst, med eller uten hjelp av klassikerne. Alle disse referansene innen musikk og litteratur tilbyr naturligvis litterært interesserte lesere frydefulle små stunder, og de bidrar til å understreke og forsterke den dokumentariske styrken ved boka. Men fortellingen får ikke helt opp dampen før den tiårige sønnen bestemmer seg for å rømme sammen med stesøsteren. Det er litt uklart hvorfor disse to barna som underveis har lyttet til foreldrenes snakk om bortkomne barn, våger seg ut i naturen på natta. Men kanskje er det et ønske om å oppleve noe, eller muligens imponere foreldrene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Når de to barna går seg vill, oppnår forfatteren det innlysende – å bringe det hjerteskjærende aspektet ved bortkomne barn rett inn i sentrum av boka. Selv om denne fiksjonaliserte delen av romanen øker spenningen i boka, avslører den også det problematiske ved formen. Sømmene i dette lappeteppet av fiksjon og dokumentar blir veldig tydelige. Men kanskje det er en smålig innvending stilt overfor en beretning som er så dristig, imponerende kunnskapsrik og ubehagelig avslørende om vår likegyldighet overfor barn som ikke står oss nær.