Bøker

Bokanmeldelse: Unni Lindell: «Nabovarsel» er makabert morsom

Alt er kanskje ikke som det skal være i oljeindustrien. I Unni Lindells nye bok er det enda verre.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Unni Lindell

«Nabovarsel»

Capitana

Unni Lindell er et av de mest markante varemerkene i norsk litteratur. Hun fikk Rivertonprisen for andre gang i fjor, for den forrige romanen «Dronen». Det meldes om sju millioner solgte bøker til sammen. Formelen hennes fungerer tydeligvis godt, og gjentas enda en gang her. Jeg har bare noen innvendinger.

Saken fortsetter under bildet.

###

Vi går rett på sak. På Bekkelaget i Oslo er husets datter alene hjemme i sommerferien, og leser til en utsatt eksamen. Hun synes det foregår skumle ting i nabohuset. Det er noen der inne, selv om eierne er bortreist. Vinduer er blitt dekket til, og hun ringer for sikkerhets skyld politiet. Samtidig får leserne vite at «skummelt» er en fattig beskrivelse av det som foregår i nabokjelleren. Et menneske er i ferd med å bli drept, sakte, men sikkert og smertefullt, og blodet spruter. Hun som passer på der nede i kjelleren oppfyller alle krav til å være et monster, både utseendemessig og mentalt, slik hun blir beskrevet.

Når politiet etter to dager og tre telefoner reagerer på henvendelsene fra jenta, møter vi en ny hovedperson. Den 23 år gamle nyutdannede politibetjenten Lydia Winther, som helst vil kalles Snø, har nettopp begynt på Sentrum politistasjon. Hun skjønner engstelsen til jenta, møter til og med den skumle dama som er observert inne i nabohuset utenfor. Hennes mer erfarne kollega på åstedet synes ikke dette virker så mistenkelig, så de drar bare sin vei.

Dagen etter får Snø overrakt en «cold case»-sak i velkomstpresang, en gammel forsvinningssak som hun blir bedt om å se på i ledige stunder. Hennes nevnte kollega mottar samtidig en melding om en person som nettopp er forsvunnet. Begge hadde tilknytning til oljeindustrien. Det er altså mye på én gang nå.

Ting skjer fort de nærmeste dagene. «Kunne ting henge sammen, kunne slike tilfeldigheter skje?», spør Snø seg selv etter hvert. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal tro. Samtidig med alt dette begynner Snø å få meldinger på SMS og Facebook fra broren sin, som hun trodde døde for seks år siden. Nå begynner det å bli veldig mye av det vonde her. Det blir aldri noen ordentlig historie av dette sidesporet, mer smør på flesk, det forklarer bare noen gamle familiehemmeligheter som kanskje kunne vært spart til en annen gang.

Igjen må vi tåle flere mindre troverdige hendelser som er nødvendige for å drive handlingen vindere. Men sånn er Unni Lindells metode blitt, og så får vi velge om vi vil ta dette som en del av «avtalen» krimforfattere ber leserne om å godta. Tidlig i boka får vi servert en av Lindells gamle spesialiteter: Den uredde kvinnen. Her representert ved en som bor alene i en blokkleilighet, og blir urolig av en mann som stadig ser inn til henne fra naboblokka. Det ringer på døra hennes. Hun åpner ikke. Dørhåndtaket trykkes ned. Hun melder ikke fra til noen, men går i stedet ned i vaskekjelleren for å hente et teppe sent på kvelden. Tenker at hun kanskje burde låse døra til leiligheten mens hun er ute, men lar det for enkelhets skyld være. Vi får se hvordan det går...

Vi forstår fort av mange av disse ugjerningene har tilknytning til oljen, og varslere med rapporter om slitte plattformer og endringer i havbunnsforhold. Snø må etter hvert reise til Stavanger for å komme til bunns i sine mistanker, men møter motstand. «Hva er det de tror, de grønne jævlene som ikke spiser kjøtt og skal bevare kloden? Hva skal vi leve av? Hvem skal betale», spør en representant for næringen. Vi aner et sterkt satirisk miljøengasjement fra forfatteren her. Hvis man en gang kommer til sesong 5 av TV-serien «Lykkeland» kan man kanskje vurdere «Nabovarsel» som utgangspunkt for handlingen?

Den oppvakte etterforskeren Marian Dahle fra de seneste Lindell-bøkene er forfremmet til avdelingsleder med kontorjobb. At hennes forgjenger Cato Isaksen er blitt pensjonist, men jobber litt for et forsikringsselskap, blir også nevnt. Med dette er kontinuiteten i bøkene til Unni Lindell ivaretatt. Også fortellerteknikken. Lindell bruker det effektive trikset med korte kapitler, de fleste på to sider, noen ganger bare én side. Da blar man gjerne videre, og det går fort framover. «Nabovarsel» er rutinert godt fortalt, med effektiv framdrift, enda mer makaber enn før, men såpass ikke-til-å-tro at man aldri blir ordentlig skremt.