Bokanmeldelse: Stein Sørensens «Brønnøya» er den første krimromanen skrevet fra koronatiden

ROMAN

Stein Sørensen

«Brønnøya»

Kolon

Romanen begynner med et drap på Brønnøya utenfor Oslo. Så ferskt at vi for første gang er i koronatiden i en norsk roman. Her er hovedpersonen Jon Holm Matsen på ei hytte han har lånt av kjæresten. En influenser blir funnet drept like i nærheten, og Jon plages med at han kanskje kunne forhindret ugjerningen, siden han hørte mistenkelige skrik fra åstedet kvelden før. Nå ser vi for oss fem hundre sider med viderverdigheter rundt dette drapet. Kanskje hovedpersonen blir mistenkt selv, alt dette som vi er vant til. Det skjer bare ikke her.

«4» var en befriende annerledes krimroman, med det jeg kalte en suveren balansegang mellom spøk og alvor. De, vi, som leser mye krim gjør det gjerne på tross av alle gjentakelsene, alle forventningene som gang på gang ender med skuffende, usannsynlige overdrivelser. Derfor er det fristende å beskrive de mer innholdsrike bøkene til Stein Sørensen med at de «egentlig» ikke er krim. Men har det forekommet ulovligheter? Forsøker hovedpersonene å komme til bunns i dette? Ja, så definitivt. Det er bare det evinnelige mønsteret i slike bøker som er så forutsigbart at mange gjerne vil distansere seg fra sjangeren.

Jeg tror ikke Stein Sørensen selv har disse fordommene, Ikke hovedpersonene hans i alle fall, som tydeligvis har lest sin del av klassikerne innen denne delen av litteraturen. De diskuterer hovedproblemet som vi ofte er inne på i andre anmeldelser, de mange romanene som har et spennende utgangspunkt, men som når det nærmer seg oppklaringen hadde vært best å lukke igjen for å slippe skuffelsen: «Kvaliteten på en krim ligger jo ikke i løsninga av mysteriet, men i beskrivelsen av gåta. Det er nettopp fra det punktet trådene skal til å samles, at mange krimbøker rakner. De blir dårlige, siden svarene de gir, ikke tilfredsstiller nysgjerrigheten de har strikket sammen», sies det. Slike negative forventninger hever Sørensen seg over i sin egen bok.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Les også: Hun tror Sigrid Undset kan ha vært forelsket i venninnen sin

Jon Holm Matsen har arvet en formue av sine foreldre, etter at de omkom i en bilulykke mot slutten av forrige århundre. Han overtok også en leilighet ved Voldsløkka som han ikke har visst om, med et arkiv som avslører at farens rikdommer var et resultat av utstrakt økonomisk kriminalitet. «Store penger gir stor makt, og stor makt blir misbrukt», er et sitat av krimforfatteren Raymond Chandler som dukker opp i den forbindelsen.

Les også: Krimhøsten 2020 - harde tider for unge jenter

Vi blir tatt med enda lenger tilbake i en fortelling om oppvekst, ungdoms- og studieår som holder spenningen ved like på et mellommenneskelig plan. Jon vokser opp uten denne fraværende faren, som først satt i fengsel, siden var bortreist. En kronisk syk mor er heller ikke er mye til stede. En fetter blir en viktig støttespiller, en nabogutt skal forbli plageånd og arvefiende videre. Et par jenter gjør også sterkt inntrykk på hovedpersonen, før uheldige hendelser gjør livet vanskeligere å leve igjen.

Alle disse ungdommene er uvanlig intelligente individer. Dialogene og i tankevirksomheten deres inneholder en informasjonsmengde av en annen verden. I boka kommer de med lange utredninger om filosofi, naturvitenskap og litteraturhistorie. Referansene spenner fra Dante Alighieri til Ole, Dole og Doffen.

Les også: Jørn Lier Horst på det gode sporet

Vi hadde nesten glemt drapet på Brønnøya når det gjør et comeback langt ut i fortellingen. En ny krimgåte har i mellomtiden dukket opp i den omskiftelige tidslinjen, når ungdommene er blitt medisinstudenter, og litt ureglementert undersøker liket av ei jente som er funnet hengt i Paradisbukta. Egentlig erklært som et selvmord, men som nevnt, dette er og blir en kriminalroman. Tolkningene av alle de intrikate tatoveringene til den døde jenta kan være et bilde på på den overordnende strukturen i denne romanen, der alle detaljer går opp i en større enhet, og gir ny forståelse av de store sammenhengene.

«Brønnøya» unngår altså å gå i fellene forfatteren har skissert når det kommer til å nøste opp en slik fortelling. Her presenteres forløsningen elegant som en 30 sider lang fotnote (!) til resten av teksten. Hovedpersonen gjør et stort sveip over verdenslitteraturen for å løse den siste, store gåten. Leseren er tilfredsstilt, men sitter igjen med et par siste ubesvarte spørsmål som gjør det mulig for forfatteren å spinne videre på historien senere. Inntil videre er det kanskje best å lese denne romanen én gang til for å fordøye alt. Stein Sørensen er igjen i en klasse for seg i norsk krim.