Bokanmeldelse: Sæmund Fiskvik: «Plateparadiset»: En av platebransjens mest omdiskuterte ser tilbake

BOK

Sæmund Fiskvik

«Plateparadiset»

Solum

Sæmund Fiskvik var lenge den norske platebransjens ansikt utad. Spellemannprisen, VG-lista, en lang rekke bransjespørsmål, det var Fiskvik som trakk i trådene. En omdiskutert størrelse med sin kombinasjon av autoritet og effektivitet. Å ringe Sæmund Fiskvik for å høre hva det var han holdt på med var alltid forbundet med skrekkblandet fryd. Litt av den samme følelsen får jeg igjen med denne boka. Fiskvik skriver tidlig at han aldri har dolket noen i ryggen: «Forfra, derimot ...»

Det store paradokset i fortellingen om Sæmund Fiskvik er hvordan den radikale kommunisten fra 70-tallet senere ble den multinasjonale platekapitalismens fremste talsmann. Dette skiftet inntrer i tida Fiskvik kaller «Plateparadiset» i tittelen på boka si, de 20 årene fra CD-ens inntog i 1984, fram til 2004, da pila for platesalget vendte spissen nedover igjen. Fiskvik gjør det klart at dette verken er historikk eller selvbiografi i vanlig stil, men foreslår selv usaklighetsprosa som en mulig sjanger.

Han begynner med sine ungdomsår, som venstrevridd tillitsvalgt i forsvaret, overvåket av sikkerhetspolitiet (SIPO), og omtalt i «mappa si» med 83 dokumenter i alt. Her ble han karakterisert som «skjeggete og skitten, ubehøvlet og sleivete i kjeften». Dette med «skitten» har aldri slått meg senere.

Dette politiske talentet var også musikalsk. Han spilte i gruppa Isenkram, og ryktet om hans organisatoriske evner førte ham til topps i plateselskapet Mai. Der var målsettingen at musikken skulle være et våpen i kampen mot imperialismen, for den sosialistiske revolusjonen, med tvilsomme stilistiske føringer: «Når det gjelder rocken så mener jeg vår hovedholdning må være at vi bekjemper denne retninga», sa Fiskvik til Røde Garde i 1977. Dette blir i boka hans forklart med at han ble bedt om å mene sånt. Senere var han ikke alltid like lett å be.

Sæmund Fiskviks virke er fullt av motsetninger. I 1976 var han programleder for en protestkonsert mot Melodi Grand Prix, der en rekke fremstående artister samlet seg om kravet om at NRK måtte trekke seg fra arrangementet. Fiskvik spisset stemningen med så harde utfall mot noen av deltakerne i MGP at han nå nærmest skammer seg. Fire år senere vant «Samid Ædnan» med Sverre Kjelsberg og Mattis Hætta den norske finalen. Plata kom ut på Mai. Leder for den norske delegasjonen i den internasjonale finalen var Sæmund Fiskvik.

Mai hadde vært selve antitesen til den multinasjonale delen av platebransjen. Det vakte derfor en viss forundring da Sæmund Fiskvik gikk over i ny jobb som en felles sekretær for norskavdelingene til de store utenlandske plateselskapene, det hans selv kaller «platemogulenes internasjonale føderasjon», IFPI. Dette samtidig med at platesalget steg til nye, tidligere uante høyder. Neppe Fiskviks fortjeneste alene, men det er ingen tvil om at han var en god mann for bransjen i disse årene.

Å ta Sæmund Fiskvik for formelle feil var en prioritert oppgave i mange avisredaksjoner, men ingen klarte det. Når han nå kommer med innrømmelser begrenser det seg til å ha tilføyd Kåre & The Caveman på lista over fagjuryens nominerte i klassen for rock under Spellemannprisen 1997. Dette var virkelig juks. Det han ikke skriver er at det som før var juks senere ble innfelt i regelverket, ved at arrangørene ga seg selv lov til å tilleggsnominere – for deretter å sende de nominerte ut til en storjury uten spisskompetanse, slik at de mest populære artistene skulle få større sjanse til å vinne. «En sikkerhetsventil» kalte Fiskvik praksisen den gangen, men nevner det ikke i boka.

Den største skandalen i Spellemannprisens historie ble derfor av mer praktisk art. I 1987 hadde Fiskvik glemt å ta høyde for at hedersprisvinnerne Dissimilis var så mange at ikke alle fikk plass på festen etterpå. VGs dekning av hendelsen mente han selv var så grov at leserne fikk inntrykk av at spellemanngeneralen selv hadde stått ved festlokalet ved Akerselva og kastet Dissimilis ut i Møllefossen. VG ble dømt, måtte betale 100.000 i erstatning, og etterpå var partene så vel forlikte at Fiskvik skriver at VG de neste 15 årene var hans «stødigste dansepartner i underholdningsbransjen».

Dette siste handler selvfølgelig om fenomenet VG-lista, selve barometeret på suksess og fiasko i mange år. Alltid omdiskutert, både moralsk og metodisk, og Fiskvik forteller at han med hard hånd slo ned på to tilfeller av forsøk på manipulering: Da utdelingen av plater med Jan Werner under en Stabæk-kamp ble registrert som salg (sangeren selv var uskyldig), og da Lage Fosheim og Jan Fredrik Karlsen som Universal-ansatte pushet plater på kjøpesentre litt utenfor alminnelig butikksalg.

Like interessante er avsløringer av helt alminnelige svin på skogen. Som når plateselskaper feirer signeringen av en ny artist med hurrakveld på byen, tar vare på kvitteringene, og bokfører dem i break even-regnskapet for artistens første album. En direktør inviterte et band til å spille på 50-årsdagen sin. Derved ble hele denne festen bokført på bandets regning, siden dette også var PR for dem. Sånt er medvirkende til at jeg tror gjennomsnittsartistenes inntekter fra plater i gamle dager er overdrevet. Langt mer tvilsomme økonomiske disposisjoner kommer i omtalene av platedirektører som Arne Bendiksen og Gunnar Hordvik, veritable karakterdrap på aktører som ikke lenger er her til å forsvare seg.

Mye av boka kommer til å handle om en kulturell krig i platebransjen i andre halvdel av 90-tallet, da den uavhengige norskeide delen av platebransjen (organisert i FONO) klagde over at den mest kommersielle delen av musikklivet, altså Fiskviks IFPI, overkjørte deres egen, presumptivt idealistiske virksomhet. Debatten gikk høyt, frontene var steile. I beskrivelsen av hendelsene tar Sæmund Fiskvik et underlig grep. Han forteller denne delen av historien gjennom det han presenterer som FONOs årbok, med ironiske beskrivelser av aktører som Erik Hillestad (Kirkelig Kulturverksted) og Jan Paulsen (Majorselskapet). Tonen i teksten avslører at det fortsatt er Fiskvik som skriver, men man skal være veldig godt inne i bransjens irrganger for å skjønne dette. Forfatteren innrømmer framgangsmåten i etterordet.

De kulturelle skillelinjene utviklet seg til et veritabelt slagsmål om innflytelse i vederlagsbyrået Gramo, som forvalter penger til artister fra offentlig framføring av plater (ikke å forveksle med TONO, som opptrer på vegne av komponistene). Dette var en brudulje pressen forsøkte å følge tett, men som var komplisert, og omtrent umulig å forklare for leserne i korte avisartikler. Fiskvik bruker mange sider på denne konflikten, men forsøker ikke engang å gjøre den forståelig for folk flest. Dette er en innvending mot store deler av boka. Det kan være vanskelig å henge med i handlingen, noen ganger umulig for dem som ikke kjenner de impliserte personlig.

Fiskvik spurte seg selv etter hvert om han ville bruke resten av sitt yrkesaktive liv på å jobbe for inntektene til platedirektører i London og Los Angeles. Det søte i denne fortellingen er at Fiskvik mot slutten er tilbake på fotfolkets side i kampen mot de store selskapene. Nå gjelder det den omdiskuterte avregningsmodellen i strømmealderen, som favoriserer de store i forhold til de små. Han har løsninger på dette som i kjent stil er enda mer avanserte enn det de små selskapene generelt kjemper for.

Etter at han forsvant fra avisoverskriftene har Sæmund Fiskvik hatt et spennende liv som forkjemper for opphavsretten i Vietnam og Kenya. Det vakte også en viss oppsikt i hans gamle kretser da den kinesiske forfatteren Mo Yan fikk Nobelprisen i litteratur, og det kom fram at Sæmund Fiskvik var deloversetter av sanger og dikt i de norske utgavene av bøkene. Uansett hva man måtte mene om Sæmund Fiskvik (og fortellerteknikken hans) så sitter man etter å ha lest boka igjen med en viss respekt for mye av det han har vært med på.