Bokanmeldelse: Sandra Lillebø: «Tingenes tilstand»: Man gjorde et barn fortred

ROMAN

Sandra Lillebø

«Tingenes tilstand»

Oktober forlag

Alle elsker et løvetannbarn. Vi heier på dem som klarer seg tross dårlige odds, som blir noe her i livet selv om mamma, pappa eller andre voksne slett ikke hjalp til. Folk som får seg utdanning og jobb og bolig og nettverk, kanskje også partner og barn de faktisk klarer å behandle fint, selv om de ikke lærte det hjemme, heller det motsatte.

I «Tingenes tilstand» viser Sandra Lillebø fram hva det koster å være en slik løvetann. Hun vokste opp med en mor som var og er psykisk syk. Sannsynligvis schizofren, og tidvis psykotisk, selv om datteren ikke kjenner til at moren noensinne har fått noen offisiell diagnose. Selv regner moren seg som frisk. Hun vil ikke at Sandra skal framstille henne som syk. Det er bare det at noen driver og avlytter henne! Og sender signaler! Uten at menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg vil hjelpe!

Da Sandra var liten, var alt dette strengt hemmelig. Noe var galt, men Sandra jobbet hardt for at ingen skulle vite. Hun var et barn som agerte som en voksen, samtidig som hun spilte barn slik at moren skulle få spille voksen. Hun tok praktisk ansvar for seg og søsteren, og prøvde etter beste evne å hjelpe moren til en slags normalitet gjennom stadige flyttinger, bolig- og miljøbytter.

Les også: Er mor død, spør Vigdis Hjorth i sin nye roman, som også handler om en mor og en datter som ikke har kontakt (D+)

«Tingenes tilstand» er med andre ord en ny versjon av den klassiske fortellingen om det unge barnets grenseløse lojalitet mot foreldrene. Like vond, vanskelig og dermed viktig som andre, lignende oppvekstskildringer om foreldre som gjør sine barn fortred. Unik - og universell.

Nå er datteren voksen. Sandra Lillebø har studert filosofi og litteratur i Frankrike, og jobber som journalist og kritiker. Hun har gitt ut to kritikerroste diktsamlinger, og vært viktig for å gjøre flere sentrale franske forfatterskap kjente i Norge. Hun er gift, mor til to barn, har bolig og alt på stell. Moren har hun brutt med. Det koster for mye å holde kontakten.

Les også: Tøff på Tinder og omstillingsdyktig på jobb. Kari Anne er drittlei hele skiten (D+)

«Tingenes tilstand» er på sitt sterkeste, mest overbevisende idet Sandra Lillebø viser fram hvordan traumene etter oppveksten med en utrygg omsorgsgiver, en som ikke egentlig ga omsorg, sitter i kroppen. De sitter i hodet også, så klart, i minner og tanker og fortellinger. Men særlig i kroppen, noe som er mye vanskeligere å kontrollere. Svimmelhet. Plutselig panikk. Kvalme. Angsten som alltid er der, bare litt mindre i front når hun endelig klarer konsentrere seg og komme i flyt. Kroppens mekanismer til å si ifra, ofte kjappere enn hodet klarer forstå og koble hva som skjer, og hvorfor.

Boka er klart og eksplisitt selvbiografisk, ingen oppdiktet fortelling. Sandra Lillebø vet hva hun vil, hvor hun vil, og beveger seg dit med klar retning.

Les også: Hun kjenner seg mest av alt som en flokete smerte, uten forsoning. Men skriver likevel, i tilfelle det hjelper (D+)

Det hun vil, er å overleve. Skrive ut denne historien, så hun siden kan skrive andre. For å få til det, må moren «dø»: «Om hun ikke er død, vil dette ta livet av henne. Jeg skriver for å drepe, eller jeg skriver for en død. Og om det er det valget står mellom, er det enkelt: Jeg velger å skrive for en død».

Selv om moren altså lever. At det valget er etisk diskutabelt, er forfatteren mer enn bare klar over.

«Jeg tror ikke på at det er skriften som leder til forståelse. Jeg tror ikke på forfattere som sier at de utforsker ting når de skriver. Det er utsagn som passer i søknader og kronikker, med det er ikke sant. Det finnes ikke én forfatter som skriver noe som er verdt å lese, som ikke allerede vet hva hun holder på med. Jeg vet hva jeg gjør».

Og hun står inne for at hun gjør det. «Visst er det trist. Overgrep blir ikke mindre til overgrep når overgriperen vet hva hun gjør, og sett på den måten er jeg mange ganger verre enn henne».

Men, skriver hun også: «Jeg tror at hvis jeg ikke skriver dette, kommer jeg til å dø». Hennes liv er viktigere enn morens. Hun håper fortellingen hennes kanskje treffer en leser som trenger den. Vil bli lest, treffe andre. Men skriver mest om sine egne behov for overlevelse. Hun skriver for å skifte kjerne, vil «tilintetgjøre ved å vise frem».

Les også: Brua raser, jobbene er borte, myndighetene vil ha folk vekk. Men førti sjeler klorer seg fast der ingen svensker skulle tru at nokon kunne bu (D+)

Det har hun klart. I hvert fall overfor leseren. Passasjene der hun viser fram nettopp smerten og senskadene, den fundamentalt ødelagte mor-barn-dynamikken, eller der hun diskuterer normalitet versus annerledeshet, er skarpe og gode. De oppleves viktige, og langt mer interessante enn nok en diskusjon rundt «virkelighet» versus virkelighet, i litteraturen som i livet.