Anmeldelse: Roman
Nina Wähä: «Testamente»
Oversatt av Monica Aasprong, Pax forlag
Fjorten barn fødes i en familie i Tornedalen nord i Finland. De to første dør. Tolv lever opp, i et hjem der far er sint og voldelig, og mor gjør så godt hun kan. Trygghetsfølelsen er det så som så med, men ingen sulter, så det får være bra nok.
«Dere må dessverre bli kjent med dem alle sammen, siden alle sammen har med fortellingen å gjøre, på en eller annen måte», er ordene svenske Nina Wähä legger i munnen på fortelleren, som først på romanens aller siste sider avslører sin identitet. «Kanskje kommer du til å stoppe opp flere ganger på ferden og tenke noe sånt som «hva skal nå dette være godt for», men ikke mist troen. Legg livet ditt i mine hender, og jeg skal lede deg gjennom mørke tider, og lyse», skriver Wähä videre, med fortelleren som en slags veiviser, predikant eller læremester.
Fortelleren holder lovnaden. Her er mørke tider, og lyse. Dessuten veldig mange ulike karakterer. Som første side røper, er det noen som dør, og noen som er skyldige i dette. «Vi må prøve å finne ut hvem. Og hvem. Og hvorfor?»
Les også: Korona kan gi færre norske bøker framover (D+)
Idet vi entrer historien, er det desember 1981. Familiens eldstesøster bor egentlig i Stockholm, men kommer hjem til jul slik hun pleier. Selv om hun nærmest flyktet fra det trange og voldelige hjemmet i Tornedalen så snart hun ble voksen nok.
En ulykke skjer. Som kjent kommer slike sjelden alene. Familiedynamikken avdekkes, fars forbrytelse avsløres, og hvert av søsknene får ett kapittel der leseren blir kjent med hvem de er i flokken, for seg selv og for andre.
Les også: Alle nordiske krimforfattere skylder henne en stor takk - også uten å ha lest bøkene hennes
I bakgrunnen, men likevel alltid i forgrunnen, lusker familiens far og sprer utrygg stemning der han går. Han er alles felles fiende, noe å samle seg om. Søsknene er ellers temmelig forskjellige, i alder, lynne, talent og erfaring. Det viktigste de deler, er ønsket om at moren skal få det bra. «Det fins noe som heter skilsmisse», sier eldstesøsteren til moren. «I Stockholm, kanskje», er svaret hun alltid får.
«Men mer om det lenger fram», smetter den allvitende fortelleren inn, både her og der, og koster ofte på seg egne kommentarer («Et barn blir til. Det er et mirakel. Det er dere vel enige om»). Språket er muntlig, ispedd moderne engelsk slang – også når det for eksempel handler om den finsk-russiske vinterkrigen for over åtti år siden.
Foran hvert kapittel er det en liten oppsummering og interessevekker signert fortelleren: «Baller begynner å rulle ... Men ingenting har vel egentlig hendt ennå?» Slik bygges spenningen opp og leseren dras med. Vi får tilgang på karakterenes tanker og ønsker, særtrekk og relasjon til hverandre. Dessuten får vi innsikt i en tid og et miljø som selv om det egentlig ikke er så langt unna verken i år eller geografi, framstår som rimelig fjerne.
Les også: Er dette 2020s beste norske roman så langt? (D+)
Nina Wähä, som selv er oppvokst i Stockholm, er på linje med Mikael Niemi, han med «Populærmusikk fra Vittula» og «Koke bjørn», i sin analyse av Tornedalen: Her er det superstreng læstadiansk kristendom eller knallhard drikking med tilhørende vold og armod som gjelder. Aldri noen mellomting.
Les også: Dagsavisens boksider byr på anmeldelser, intervjuer og annet stoff om bøker og bokbransjen
Mest av alt byr «Testamente» på en utforskning av familie, søskenforhold, og hva som gjør at vi blir som vi er. Arv eller miljø, og i hvilket forhold? Har foreldre egentlig så mye de skulle ha sagt som de tror? Livet skjer, til noe plutselig brister, noe som gjør at man i retrospekt tenker at alt egentlig ledet opp til det punktet, selv om man ikke innså det underveis, er Nina Wähäs påstand. Hva så med alt som gjør vondt? Skal man rippe opp i det, eller la det ligge?
«Testamente» var nominert til svenskenes svar på Brageprisen, August-prisen. Den vant ikke, men fikk Sveriges Radios romanpris i stedet. Oversetter Monica Aasprong har gjort en god jobb med oversettelsen av denne underholdende familiekrøniken, som anbefales også for norske lesere.
Les også Dagsavisens store samleoversikt over gode kulturtilbud i koronakrisa