Bokanmeldelse Monica Isakstuen: «Mine venner»: Knuste vennskap

RIOMAN

Monica Isakstuen

«Mine venner»

Gyldendal

Forfatteren er i gjenkjennelig modus, tre år etter romanen «Rase» og fem år etter «Vær snill med dyrene», som hun fortjent fikk Brageprisen for.

Denne gangen handler det om vennskap mellom kvinner. Om betroelsene og de innerste hemmelighetene, om støtteerklæringene og samtalene over kafébordene, om sjalusien og de små stikkene. Og om vennskap som brister på grunn av noen få uoverlagte setninger.

Les også: Menneskeheten er i ferd med å utryddes. Løsningen? Kloner og kunstig intelligens (D+)

Jeg-stemmen i boka tilhører en kvinne som nettopp har opplevd at et svært tett vennskap oppløses. Raseriet tar over. Det er den hevnende furien som føret ordet, eller rettere sagt slenger om seg med ordene, i romanens første del, som er en eneste lang utladning av et innestengt brøl. Et herlig sprøtt og grenseløst sinne ikledd hevnbilder av vold skal bli den troløse kvinnen til del.

«Det er ikke vanskelig å ødelegge et annet menneske hvis du bare er sint nok», konstaterer jeg-stemmen saklig. Som i neste øyeblikk får noen plagsomme erindringer om stunder som bar dette vennskapet gjennom tunge tider med kjærlighetssorg, skilsmisse, et nytt ekteskap og nye nederlag.

Les også: Saabye syder av sarkasme i sin nye bok om norsk krenkekultur (D+)

Monica Isakstuen er i kjent terreng, i dette kuperte landskapet mellom intellekt og følelser der hun briljerer med monologer og dialoger i tett driv over sidene. Selve formen hun har valgt ligger tettere på en gresk tragedie enn en romantekst. Underveis i lesningen inntas man av teaterfølelsen.

Det blir enda et hakk tydeligere når et helt kor av tidligere venninner inntar scenen i «vekselsang» med jeg-stemmen. Hun fyller 40 år, og får et overraskelsesselskap bestående av venner fra helt ned i barneskolen til de seneste års venner fra jobb og uteliv.

Det er høy temperatur, drepende karakteristikker og en iherdig avsløring og avdekking av vennskapets mange iboende muligheter til glede, sjalusi og såre følelser som fyller sidene. Monica Isakstuen graver i dette temaet over 267 sider som en profesjonell arkeolog. Den tilsynelatende lette stilen, tidvis med stor humor og stor sans for språkets mange finesser – er også en ubarmhjertig avslører av mørke følelser, av manipulerende og kontrollerende venninneforhold og av nesten usynlige maktstrukturer.

Les også: Sigrid var motstandskvinne. Familien ante ingenting. Til de åpnet safen, og fant en pistol... 

Det 40-årige bursdagsbarnet må stå til rette, svare på spørsmål og bli konfrontert med egne løgner og dekkoperasjoner for å ha lurt seg unna vennskap hun ikke ønsket seg, eller vennskap hun gjerne vil avslutte. Å ha sine meningers mot, og stå opp for seg selv er krevende, innrømmer jeg-stemmen: «Hvis du sitter med et beger som holder på å renne over har du ikke selv et ansvar for å tømme det nå og da?

Monica Isakstuen viser fram sin språklige briljans i denne nye romanen. Hun er nådeløs i sine karakteristikker og i sin utforskning av vennskapets natur. En natur som forfatteren vrir og vrenger gjennom 268 sider. Vanskelig å betrakte et vennskap med uhildet blikk etter denne skuddsalven av en roman.