Bøker

Bokanmeldelse: Marit Kapla: «Osebol»: Du gamle, du stae

Jobbene er borte, brua raser snart sammen, folketallet stuper. Men noen titalls sjeler klorer seg fremdeles fast i bygda i skogen, i Marit Kaplas sterke prisvinnende dokumentardiktroman «Osebol».

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Marit Kapla

«Osebol»

Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Aschehoug

«En er vel sta da og skal bli boende.
Jeg vet ikke hvorfor.
Jeg har sagt det
kanskje det var bedre om en hadde flyttet med en gang.

Men en er en stabeis og skal bli boende her»

Slik, med ordene til Jan Hagström, født 1966, kan svenske Marit Kaplas «Osebol» oppsummeres. For boka, som er vanskelig å sjangerfeste annet enn som en blanding av roman og dokumentar, lyrikk og sakprosa, fikk hun Augustprisen, som er den høysthengende litteraturprisen i Sverige, i klassen for skjønnlitteratur.

###

En velfortjent pris. Fortellinger om avfolkingen av den svenske landsbygda har folk kanskje hørt før. Men ikke fortalt akkurat som dette, så skåret til beinet og likevel så rørende, engasjerende, gjenkjennelig universelt også for norske lesere.

Det er som en krysning av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» og den sovjetiske nobelprisvinneren i litteratur Svetlana Aleksijevitsj – koselig pludder og beinhard realisme, om gamle dager og om nye, om jobb og familie, fødsel og død, og alt imellom. Livet, kort fortalt.

Osebol er navnet på bygda Marit Kapla forteller om. Den ligger i skogen i Värmland fylke, rundt fire timers kjøring vest fra Oslo eller i underkant av to timer nord for Karlstad. I Osebol bodde Kapla selv i perioder, nå holder hun hus i Göteborg fire og en halv time sørover.

Hun intervjuer osebolingene. Flest eldre, også en del yngre. Essensen i intervjuene har hun skrevet ut som dikt, med hyppige linjeskift og masse luft mellom linjene. Det som ser ut som en avskrekkende tjukk bok – over 800 sider og en rygg på nesten 5 centimeter – inneholder slett ikke så mye tekst.

Men mye historie per side. De eldre menneskene forteller om gamle dager. Hvordan det var i Osebol før, med gammeldags vedhogst og elvefløting, med gårdsdrift og enkle kår. De yngre forklarer hvorfor de faktisk gidder å bo på bygda, når staten så tydelig ønsker at svenskene skal flytte til byen. Skolene legges ned. Den unike trebrua over elva er stengt av kommunen, som ikke gadd spytte i midler til renovering selv om EU ville betale halvparten.

Sponplatefabrikken er lagt ned, og i dag hogger en maskin like mye skog på en dag som et helt hogstlag gjorde på en hel sesong før i tida. I eldreomsorgen fins det fortsatt arbeid, og som midlertidig på tilkalling innen bygg og anlegg. Men folketallet synker, fort.

Les også: «Proaktiv» og «framoverlent» og «omstillingsdyktig» og «effektiv». Hun er drittlei av at arbeidslivet later som at alt flyter og at midlertidighet liksom gjør folk så gira på å gjøre en god jobb. Det er jo ikke slik! (D+)

Det er nostalgisk. Men også en trassig fortelling. Energisk. «Her er jeg noen. Flytter jeg til et annet sted, er jeg helt anonym», innrømmer Anna-Karin, født 1972. Ungarske István, som kom til Sverige som flyktning i 1956 («Det var liksom positivt, dette med flyktningene da») forteller rørende om hvordan svenskene stilte opp for ham og familien. Han startet siden sosialistisk kollektiv i Osebol. Det holdt i seks år, før det ble for vanskelig å bygge bru over de ulike tolkningene av «sosialist».

Stridstemaene i Osebol er ellers kjente her hjemme. Ulike tanker om asylmottaket, som riktig nok gir arbeidsplasser, men som også gjør at det kommer fremmede hit med rare skikker og burde ikke pengene heller gått til å holde liv i barneskolen? Ulike tanker om ulven, som kanskje ikke tar all elgen alene, men jakta var nå engang mye bedre før og hvor enkelt er det vel ikke å sitte der inne i Stockholm og vedta at ulv er fine greier så lenge man slipper å ha den på trappa selv?

Ulike tanker om naturen. «Ikke eksepsjonell», er norske Kai, født 1951, sin dom. Vennligere enn Norge, som «bare er vann og stein», er ungarske Levi, født 1973, sin oppsummering. Flere sørger over at svenskene ikke lenger har noe forhold til naturen, til matauk, til sjølberging. Osebolingene kjemper mot nedskjæring og nedlegging. Det går ikke så bra. «Osebol» viser lett fram forskjellene på svensk og norsk distriktspolitikk, avfolkingen av bygda går i racerfart der i forhold til her.

Typene Marit Kapla intervjuer er ellers gjenkjennelige fra begge sider av grensa. De gamle som husker alt. De gamle som prøver å glemme. De resignerte. De sinte. Hun med de halvkvedede setningene. Han, født 1935, som savner sin avdøde nabo: «Det blir tomt».

Les også: I «Er mor død» er Vigdis Hjorth tilbake omtrent der hun slapp med «Arv og miljø» (D+)

En annen mann, født 1947, som tenker at konas kreftsykdom var bra også, «for da ble jeg minnet om at jeg elsker henne fremdeles. Det hadde jeg glemt». Det nederlandske paret som prøvde å starte antikvitets- og møbelforretning, «det gikk ikke så bra, for her, hvis noen har et bord, har han fått det av foreldrene sine, og kommer til å beholde det i seksti år. Folk kjøper ikke nye møbler».

Generelt er der overraskende mange utlendinger i den lille bygda. Flere ungarere. En polakk. Noen nederlendere. En dansk hytteeier, og et norsk par. «Det tar noen generasjoner å få bodd seg inn», konkluderer en av ungarerne. Han trives likevel.

Les også: Zeshan Shakar er like god i «Gul bok» som han var i «Tante Ulrikkes vei». Med andre ord veldig (D+)

«Osebol» er kort og knapp i stilen. Kanskje nettopp derfor slår ordene hardt. Karakterene sniker seg inn. Viser fram forbindelser. Står for seg selv, og blir samtidig en slags arketyper, representanter på folk leseren kjenner igjen. Den svenske nasjonalsangen er også inne på det:

Med Gud skall jag kämpa för hem och för härd
För Sverige den kära fosterjorden,
Jag byter dig ej mot allt i en värld,
Nej jag vill leva jag vill dö i Norden

Eller i Osebol, da, for å være konkret.