ROMAN
Lars Mytting
«Hekneveven»
Gyldendal
Mange kjøpte, leste og likte «Søsterklokkene» da den kom i forfjor, som Lars Myttings «Svøm med dem som drukner» og «Hel ved» før den. Nå er forfatteren tilbake, med bind to i det som skal bli en trilogi om folket i den oppdikta bygda Butangen i Gudbrandsdalen. «Hekneveven» er attpåtil enda et knepp mer underholdende enn første bok i serien, så her lukter det allerede suksess.
:quality(70):focal(611x648:621x658)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/ZJTH62JTXH52Y4L2PHN22PDUYI.jpg)
Vi er i 1903. I Butangen lever folk i det store og hele slik de alltid har gjort det, som husmenn, småbønder og storbønder, født inn i roller det er vanskelig å fri seg fra. Mange er fattige. Naturalhusholdning er fremdeles normen. Fjella er bratte og vintrene harde, og det er ikke få som bur oppå ein plass der som ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Les også: Karl Ove Knausgård dikter igjen. Boka om Gud, Djevelen og alt mellom himmel og jord er faktisk verdt sine 666(!) sider (D+)
Kai Schweigaard, som var en av hovedpersonene i «Søsterklokkene», er fremdeles prest i bygda. Kanskje ikke så sterk i kristentroa, akkurat, men likevel trofast til stede i bygda han kom til som nyutdanna prest i 1879.
Han angrer på at han gikk med på å selge den eldgamle stavkirka som byggesett til Tyskland, for oppføring der. Tenker stadig på den ene av de to smått magiske søsterklokkene, den som ligger på bunnen av vannet i dalen. Ifølge myten vil den kun la seg hente opp av to utvalgte brødre, som skal være født uten søstre imellom, i den rette slekta.
Aller mest sørger presten Schweigaard over Agnes Hekne, som døde i 1881, da hun fødte tvillingene Jehans og Edgar. Edgar står i kirkeboka oppført som «Dødfødt. Begravet i Kristiania». Jehans vokser opp i Butangen, oppfostret av et gammelt par på en husmannsplass siden mora hans Agnes brøt med Hekne-gården hun kom fra.
Les også mer om «Søsterklokkene» i den litt forbeholdne anmeldelsen av boka
Jehans elsker å jakte, og er god til det selv om våpenet hans er utgammelt og umoderne. En sensommerdag feller han en spesiell reinbukk, og møter en skotsk jeger han blir nysgjerrig på. Ad ymse omveier møter han dessuten ei ung og fager budeie han får skikkelig sansen for. Men hvem er egentlig den fremmede jegeren, og hvilken forbindelse har han til bygda?
Lars Mytting er i gang med veven sin. Han drar lange og fargerike tråder mellom personer, over grenser, gjennom tida og forbi realismen. Han bruker mytene og eventyrenes grep, doblinger og triplinger og paralleller og repetisjoner, mystiske munnhell og gåtefulle sammentreff. Her er askeladdtyper og uforstandige storbønder, vanskelige prøvelser og magiske hendelser. Gudstro og overtro, i fin blanding. Kvinnfolka er edle og ualminnelig arbeidsomme, mannfolka sterke og modige.
Les også: En sur og sint gammal gubbe på bygda avslører litt etter litt hvorfor han er så lei. Historien er verdt å få med seg (D+)
Med til fortellingen – som selve renninga i veven – hører også Heknesøstrene, de sammenvokste tvillingene som søsterklokkene skal ha blitt støpt til minne om en gang tidlig på 1600-tallet, samt den myte-omspunnede(!), nå forsvunne bildeveven søstrene skal ha lagd.
Hekneveven forutser framtida, og gjør alle som ser bildet rent fælne. Likevel er Kai Schweigaard besatt av å finne den. På leit lærer han (og leseren!) mangt om tradisjonell tekstilkunst, for eksempel at et militært slag på 1600-tallet kan ha påvirket det som mye senere ble til standardiserte norske bunader, eller litt om hvordan man skånsomt renser gamle tekstiler.
Lars Mytting er god på sånt. Skikkelig god. Han maner fram gamletidas bygde- og bondeliv så det får form og farge, samtidig som trådene også innad i forfatterskapet blir tydelige. Det stiger ikke røyk opp av Myttings bål uten at lukta blir beskrevet og treslaget stadfesta – som det høver seg for forfatteren av «Hel ved», boka om tømmer, hogst og bål, som mot alle odds ble et internasjonalt fenomen.
Kunnskap om våpen og handling fra gamle gods i utlandet vil Mytting-fans kjenne også fra «Svøm med dem som drukner». Grundig research, sikkert, men mye av dette virker opplevd også, av en forfatter som selv har ligget våt i lyngen og tolket tegn i naturen mens han ventet på byttet.
«Hekneveven» er, som «Søsterklokkene» før seg, skrevet med kjærlighet til Gudbrandsdalen. Til folket og landskapet, med dialektinnslag som bare innimellom bryter litt brått mot den plutselig litt for konservative bokmålen. Særlig er hengivenheten stor til det lunefulle fjellets makt og hemmeligheter. Folk rår ikke over naturen, ikke i førmoderne tid.
Helt til de gjør det likevel. Fosser og elvestryk kan faktisk temmes, kan bli til kraft og energi, lys og modernitet. Blir det også, og da følger enklere gårdsdrift, nyttig industri og bedre kommunikasjon tett på. Brytningen mellom gammel og moderne tid er et uttalt tema i trilogien.
Les også: Jo Nesbø holder seg også på bygda i sin nye roman uten Harry Hole, «Kongeriket»
Mennesket vinner mye, men taper også noe på veien mot opplyst forstand, lar Mytting presten Schweigaard få sette ord på: «Undringen går tapt i oss. [Folk] er for snare i vendingen, er ikke så redde for konsekvenser som de gamle var [Men] grumset og raritetene har bare gjemt seg bakenfor en tilsynelatende logikk og rasjonalitet. Men mennesket er ikke noe rasjonelt vesen, og for virkelig å forstå et menneske, må man søke de irrasjonelle forklaringene».
Irrasjonelle, lite gjennomtenkte handlinger er her mange av. I «Hekneveven» er det halsstarrig optimisme og stå-på-holdning som driver verden – og romanfortellingen – videre. I en morsom passasje reflekterer mannfolka over hvor unødvendig det er å bruke krefter og tanker på strikking og ysting og den slags kvinnfolkarbeid, for «det går av seg selv». Så selvvalgt blind går det også an å være, om man så står med nesa i beviset på det motsatte.
Krig er heller ikke utrydda, eller sykdom. Den første verdenskrigen dreper og desillusjonerer en hel generasjon unge menn, før spanskesyka like etter tar enda flere liv. Beretningen om pandemien da, om frykt og død og isolasjon, leses selvsagt med andre briller i 2020 enn den ville for bare ett år eller to siden.
Les mer: Fikk du med deg at også Vigdis Hjorth har gitt ut ny roman i høst, og at den tar opp tråden der «Arv og miljø» slapp? (D+)
«Hekneveven» avsluttes i mellomkrigstida, med et litt kjelkete sistekapittel som i oppstylta dialog oppsummerer hvordan det ligger an med de fleste fra romanens store og mangslungne persongalleri. Mange av trådene er nøstet opp og festet, men slett ikke alle, for dette skal jo bli en trilogi. At den ene kirkeklokka henger i Dresden, gir for eksempel grunn til en viss uro – man trenger ikke være veldig opplest på den neste verdenskrigen for å vite litt om hvordan det gikk med akkurat den byen i de alliertes bomberegn ...
Gitt Lars Myttings stigende formkurve gjennom de to første bindene, er det imidlertid god grunn til å glede seg også til det tredje. Dette er på en og samme tid etterrettelig gjenfortelling av en nær, men fjern del av norsk historie, og fri eventyrdiktning, der gjenstander og (håndverks-)tradisjoner utgjør røde tråder.
Alt imponerende pent sammenvevd. Ikke uten skjønnhetsfeil, men de tilgis greit når helheten er så fargerik som her.