Bøker

Bokanmeldelse: Karl Ove Knausgård: «Morgenstjernen»: Død, hvor er din brodd?

Alle skal dø. Eller? Karl Ove Knausgård dikter så godt at det overdøver den mer utflytende argumentasjonen i hans formidable, 666-siders retur til fabulerende romankunst.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Karl Ove Knausgård

«Morgenstjernen»

Oktober

Maksimalismens mester tilbake, denne gangen med romanen «Morgenstjernen». Det er en overskuddspreget utforskning av livet, døden, og det som kommer før og særlig etter.

###

Ni år har allerede gått siden Karl Ove Knausgård fullførte sitt narsissistisk stormannsgale, dels geniale, dels nokså kjedelige mangetusensiders seksbindsepos «Min kamp». Fire år siden det man med litt velvilje kan kalle hans forrige roman, «Om våren». Også den selvbiografisk og del av en syklus, om ting og årstider – og livsglede.

Siden Knausgårds forrige ikke-selvbiografiske roman, «En tid for alt», har det gått seksten år. I den lot han blant annet en fiktiv historiker ta for seg englenes historie, for slik å si noe om menneskene – om livet på jorda så som i himmelen.

«Morgenstjernen» slår elegant bue tilbake til den bibelske «En tid for alt», samtidig som den tar opp i seg mange av temaene også fra «Min kamp»- og årstidssuiten, og fra essayene om kunst og filosofi som har kommet mellom romanene.

Les også: Elena Ferrante gjør også comeback i høst, etter suksessen med Napoli-kvartetten. Det går bra (D+)

Livet, altså. Og døden. Samt livet etter døden. Og våre forestillinger om det som eventuelt fins i overgangen. Med Bibelen som følge. Det er ikke akkurat knuslete temaer Knausgård har gitt seg i kast med.

«Morgenstjernen» er ingen kjapplest lettvekter. Det er en skikkelig murstein av en roman. Kunne helt klart vært både kortere og strammere, men ordrikdommen er lett tilgitt når Knausgård også varter opp med et så rikt og uoversiktlig person- og bipersongalleri, tanker og teorier som dels går i hop og dels slår hverandre i hjel, tråder på tvers av tid og rom, hverdagslige detaljer og fantastiske elementer, samt en dæsj humor og en solid dose alvor. Med mer.

Ni kvinner og menn i ulike aldre har ordet. De forteller om det de ser og opplever to døgn i august. Vi er mest i og rundt Bergen, men også i ei hyttegrend langs kysten, dessuten svippturer innom Gardermoen, Bergensbanen og, ehm, Dødsriket, eventuelt Limbus.

Les også: Knausgårds venn, Tore Renberg,  nøyer seg med én forteller i sin nyeste bok. Han er til gjengjeld voldsomt sint (D+)

Noen av personene får mer plass og dybde enn andre. Universitetsprofessor og trebarnsfar Arne er gift med en kunstneren Tove, som er bipolar. Akkurat de to døgnene handlingen i «Morgenstjernen» utspiller seg er hun i en akutt manisk fase, og må etter hvert kjøres til psykiatrisk for innleggelse. Deres omgangsvenn og hyttenabo Egil kommer innom. Han bor alene, og bruker mesteparten av tida si på lesing og filosofering. Egil tror på et liv etter døden, Arne ikke.

Presten Kathrine forretter i begravelser, og taler dermed om døden stadig vekk. Hun tror på Gud, og på Jesu liv som ideal. Men vet godt at det er mye av Bibelen man ikke snakker så høyt om, og sliter med stagnasjon i sitt eget ekteskap.

Ekteskapstrøbbel er her generelt mye av, og en hel del midtlivskriseframkalt mimring over forgangen ungdom. Er dette alt, tenker den ene etter den andre, mer og mindre eksplisitt, og klager over kroppslig forfall. Samtidig er det slett ikke lett å være ung for de av romanfigurene som ennå er det. Ett ungt menneske tar sitt eget liv, et barn dør i en tilfeldig ulykke.

Les også: Vigdis Hjorth er tilbake med en ny dissekering av forholdet mellom en datter og en mor som ikke vil vite av henne (D+)

Arbeidslivet er også krevende. Solveig er sykepleier med lange vakter og stort omsorgsansvar også på hjemmebane, Turid hater jobben som nattevakt på psykiatrisk. Turids ektemann, den forhenværende nyhetsjournalisten og nåværende kulturjournalisten Jostein, har falt i anseelse på jobben, men ikke hos seg selv. Han jakter både kvinner og satanistiske scoop med greie mengder alkohol og selvtillit innabords.

Mellom noen av personene er det forbindelser. De studerte en gang sammen, oppholder seg samme sted på likt, kommer i kontakt gjennom jobben. Andre er mer løsrevet fra andre, og kunne egentlig vært luket bort uten at romanen tapte stort på det. Ensomme Iselin som jobber på Bunnpris, for eksempel, og Emil som jobber i barnehage og spiller i band. Aller mest kunstkurator Vibeke, som steller i stand selskap til sin langt eldre arkitektektemann.

Kanskje skal disse spille større roller i senere bøker, for «Morgenstjernen» legger fint opp til minst en oppfølger. Kanskje skal de bare vise fram et poeng eller to hver. Ensomhet. Ansvar. Vårt begrensede sanseapparat.

Reisverket i «Morgenstjernen» er kjapt skissert: En uvanlig varm og tørr dag sent i august dukker en ny, stor stjerne plutselig opp på himmelen. Menneskene ser den og undrer seg, men fortsetter stort sett som før. De går på jobb, passer barn, kjører bil, treffer venner og møter ukjente – lar kort sagt hverdagslivet utfolde seg. Det inkluderer også flere dramatiske hendelser. Ulykker. Underlige syn. Uforståelige sammenhenger. Utviskede grenser mellom levende og døde.

«Morgenstjernen» ligner både «Min kamp»- og årstidssyklusen i sine detaljerte beskrivelser. Arne tar vaskemiddel i luka på oppvaskmaskinen, lukker maskinen og setter den i gang. Kathrine tar datamaskinen ut av veska, legger den på bordet, setter kontakten i støpselet. Og så videre, og så videre.

Les også: Zeshan Shakar, han med «Tante Ulrikkes vei», innfrir forventningene med sin nye roman, «Gul bok» (D+)

Knausgård er god på detaljer. Nydelig til stede i nettopp hverdagen, god til å vise fram hva vi egentlig holder på med, mye av tida vår. Hvordan vi surrer rundt med praktisk småtteri, om vi er aldri så mye i stand til alvorlig og viktig tankearbeid, sånn egentlig. «Lage middag, alt plunderet i det lille og nøyaktige, når det store og omtrentlige var det som trakk, fristet ikke», tenker trebarnsfar Arne, og stikker bort en tur. Men stort sett jobber han på. Det er tydelig at «Morgenstjernen» egentlig handler om Store Ting og Tanker. Men Gud – og Djevelen – er som kjent i detaljene. Romanens hjerte også.

Detaljrikdommen er «Morgenstjernen»s styrke. Det er spennende å gå på oppdagelsesferd for å finne linjer mellom personene. Interessant å samle på referanser, til alt fra musikk og litteratur til bibelfortellinger og klassiske endetidstegn, via internreferanser innad i teksten. Befriende at ikke alt passer sammen. Puslespillet mangler biter, men etter endt lesning er det fristende å begynne på romanen på ny, for å se om man likevel kan få et par av de løse til å passe sammen.

Mange av temaene og bildene er kjente fra før i Knausgårds forfatterskap. Han skriver om skyer. Mental helse og pårørendes møte med psykiatrien. Far og barn. Litteratur. Alkoholens gleder. Alkoholens problematiske følger. Bildekunst. Trær. Musikk. Bilkjøring. Og altså døden. Livet etterpå. Filosofi og teologi og mystikk.

Bibelen spiller en svært viktig rolle, her som i «En tid for alt». Hva om det faktisk stemmer, det som står der? Ikke bare de hyggelige og nestekjærlige historiene Jesus, men alt det brutale og blodige, den gammeltestamentlige gudens store vrede, de underlige tingene som skal skje i apokalypsen?

Endetidstegnene er strødd utover teksten. Morgenstjernen er konkret, en ny supernova på himmelen, men også en eksplisitt referanse til Jesus, frelseren. Og til Djevelen.Dyr og fugler stimler sammen og oppfører seg rart. De døde snakker med de levende, og de levende kan se de døde. Vesener med kropper som er halvt dyr, halvt menneske dukker opp i mørket. Gud stikker innom Burger King. En død mann lever likevel. Fugler tuter tre ganger eller dukker opp som tegn på at folk er bønnhørt.

Alt blir forsøkt (bort-)forklart ved hjelp av vitenskap, men egentlig mangler folk svar på mange spørsmål mellom himmel og jord, for ikke å snakke om alle de «utenomjordiske» fenomenene.

I et avsluttende, litt for langt essayistisk kapittel lar Knausgård romanfiguren Egil argumentere for at det må finnes et liv etter døden. Andre i romanen argumenterer imot, men romanen som helhet støtter mest oppunder at det fins «noe» der ute, og at endetiden nærmer seg. Så også kapitlet før, der livet etter døden skildres i detalj, og det hintes mot store omveltninger.

«Det gjør vondt å leve iblant, med det er alltid noe å leve for», konkluderte Karl Ove Knausgård i «Om våren». «Morgenstjernen» åpner for at det muligens også er noe å dø for. Men livet vinner, også her, og romanen er på sitt beste når den viser fram akkurat det. «En dag ska vi dö. Alle andra dagar ska vi leva», som den svenske forfatteren Per Olov Enquists uttalte i radioprogrammet «Sommar & Vinter i P1» i 2009. Før han, i Knausgårds ånd, la til at «jag hoppas den Gud som inte finns, inte hör».