Bøker

Bokanmeldelse: Junichiro Tanizaki: «Hyllest til halvmørket»: En tur til Japan gir lys i mørket

I påsken var jeg i Japan. Den turen anbefales. Det viser seg nemlig at mørke japanske bygninger er perfekt terapi mot mørke norske korona-tanker.

Dagsavisen anmelder

SAKPROSA

Junichiro Tanizaki, med et forord av Ian Buruma

«Hyllest til halvmørket»

Oversatt av Ika Kaminka og Christian Rugstad

Forlaget Press

En stund virket mye ganske mørkt. Smittetallene økte, økonomien vaklet, folk ble permitterte og unger sendt hjem. Plutselig var isolasjon idealet. Det påtvungne eremittlivet har tatt mye fra mange – i mitt tilfelle noe av interessen for bøker. I koronakarantene opplevdes overraskende mange historier irrelevante.

###

Til en bok snudde trenden for meg. Ironisk nok ble det verken dystopiske krisebøker eller koselige feelgood-fortellinger fikk meg til å roe pulsen, samle tankene, løfte blikket – til bokstavelig talt se lyset. Det ble en gammel japansk bok om mørke.

Jeg leste japanske Junichiro Tanizakis (1886–1965) «Hyllest til halvmørket» i påsken. Så om igjen uka etter. To turer til Japan, altså, fra min egen karantene-sofa – slik reising er vel det beste vi får til i vår tid. Akkurat denne turen, med Tanizaki som guide, anbefales spesielt, i hvert fall om man er litt nysgjerrig på Japan, eller interesserer seg for estetikk, interiør eller kunst og hvordan de påvirker oss.

Tanizaki publiserte essayet sitt om forskjellen på japansk og vestlig estetikk i 1933. Hovedpåstanden hans er at man i Japan verdsetter og forstår hvor vakkert mørket er, og at denne innsikten kommer til uttrykk i landets tradisjonelle arkitektur, innredning, kunst og håndverk.

Han hyller gamle, dårlig opplyste utedoer av tre, og den sjelefreden (ja, han bruker det ordet) det gir å sitte på huk i den mørke stillheten. Setter størst pris på måltid servert i rom opplyst utelukkende av levende lys, med maten i skåler så dype og mørklakkerte at man aner mer enn ser suppen oppi. Forklarer hvor glad han er i tradisjonelle japanske, dunkle rom og de estetiske reglene som styrer innredningen av disse, og hvor komplisert det er å kombinere det ønsket med ønsket om moderne komfort og hygiene.

Tanizaki setter, i Japan i 1933, likhetstegn mellom «det moderne» og «det vestlige». Østen er mørke, Vesten er lys. Problemet, påstår han, er at moderne innretninger og bekvemmeligheter som telefoner, vannklosetter og elektriske lamper er utviklet i en organisk prosess i Vesten, og dermed er tilpasset vestlig estetikk. Hadde man i Japan eller resten av Østen hatt samme vitenskapelige utvikling, atskilt fra den vestlige, ville man kanskje kommet fram til de samme oppfinnelsene selv, men da mer tilpasset østlig estetikk, teoretiserer han.

Det er en interessant hypotese, om enn ikke videre vitenskapelig. Tanizaki tar ikke egentlig avstand fra vestlige oppfinnelser – han vil gjerne ha både elektrisk lys og funksjonelle varmekilder i sitt eget hjem. Han vil bare ikke at det skal være så glorete, så stygt.

Flere steder i boka røper Tanizaki et mindreverdighetskompleks på vegne av det han kaller «den gule rase». Den manglende vitenskapelige utviklingen er nå en ting, en enda vanskeligere er at «den hvite rase» også har naturlig hvitere hud enn japanere. Jo hvitere hud, jo bedre, er «sannheten» Tanizaki framsier uten å problematisere. Han røper seg som et barn av tid og sted, oppflasket på brungrumsete teorier om en rase-hierarkisk inndeling av mennesker, der «den hvite rase» plasseres over «den gule». Er det kanskje fordi vi er mørkere at vi japanere instinktivt dras mot skyggene, slik at vi kan skjule oss, spør forfatteren, en spekulasjon som i dag virker like trist som ulogisk.

Generelt er melankolien og ikke minst nostalgien i «Hyllest til halvmørket» imidlertid av den typen som heller enn å tynge ned, faktisk virker oppløftende. Selv om tankene hans om kvinnekroppen med 2020-briller virker temmelig fjerne, og til tross at han altså forherliger lys hud. Tanizaki redder seg på den nerdete entusiasmen for alle de estetiske detaljene. Den oppleves genuin. Harmonien han mener å kunne finne i japansk estetikk, for eksempel i tradisjonelle rom innredet etter faste metoder, klarer han også å overføre til teksten. Å lese om kalligrafi, suppeboller og utedoer gir ro og balanse.

«Hyllest til halvmørket» er morsom også fordi man åtti-nitti år etter at den ble skrevet selvsagt vet mer enn Tanizaki i 1933 kunne ane om utviklingen videre i Japan. Etter å ha tapt andre verdenskrig (men aldri innrømmet nederlaget), gjenoppsto Japan i etterkrigsårene som akkurat det Tanizaki etterlyser: En teknologisk innovatør som heller enn å dilte etter Vesten selv finner opp avanserte ting etter egne behov, styrt av egen estetiske sans.

Som oversetter Ika Kaminka påpeker i sitt etterord, er Japan i dag et skarpt neonopplyst land, med langt mellom de halvmørke rommene Tanizaki skildrer med slik glede. «Blanke og skinnende ting gjør oss japanere i det store og hele utilpass», skriver han. Han mener at «den raffinerte elegansen vi finner slik nytelse i, gjerne inneholder et innslag av noe urent, eller endatil uhygienisk. Mens man i Vesten gjør det man kan for å fjerne skitten, rive den opp med rot og få den vekk, tar vi i Østen omhyggelig vare på den og verdsetter dens skjønnhet». I dag fins det neppe et mer blankskurt, renslig, gjennomført hygienisk land enn Japan.

Samtidig verdsettes fremdeles mange de tradisjonelle kunsthåndverksformene Tanizaki beskriver, kunst som utnytter skjønnheten i at metallgjenstander anløper, treverk mørkner, papir gulner eller steingods preges av bruk.

«Hyllest til halvmørket» er ingen tjukk bok. Tanizakis essay er på under 70 luftige sider. I tillegg kommer et forord ved den nederlandske Japan-kjenneren, historikeren og forfatteren Ian Buruma, som plasserer teksten og forfatteren i en historisk kontekst, samt et etterord ved tekstens norske oversetter Ika Kaminka. Hun forteller levende om Tanizakis lange og varierte liv og forfatterskap, og kompletterer med en nyttig ordliste.

Boka er pent formgitt, i tråd med Tanizakis idealer. En rolig pustepause i halvmørket den tilbyr anbefales.