Bøker

Bokanmeldelse: Jon Fosse: «Eg er ein annan»: Lysande mørke

Det er eit gledeleg løft i Jon Fosses andre band av «Septologien», idet eit inspirert portrett av kunstnaren som ung mann blir reflektert i den eldre kunstnarens tankar om skaping, oppvekst, religion – sjølve Livet.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Jon Fosse

«Septologien III-V: Eg er ein annan»

Samlaget

Bok for bok vert det tydelegare: «Septologien» kjem til å bli ståande som eit storverk innan norsk, nordisk, europeisk verdslitteratur.

###

I det Samlaget gir ut som den andre av tre vakkert forseggjorte bøker, er vi komne fram til midtdelen i sjubandssyklusen. Nærare bestemt del tre, fire og fem om kunstmalarane Asle og Asle. Første band, med del ein og to, heitte «Det andre namnet», og kom i fjor. Neste år kjem «Eit nytt namn», med seks og sju.

Les også meldinga av første band i Septologien, som meldaren meinte var «uventa sexy»

Rammeforteljinga er framleis enkel å oppsummere: Den aldrande kunstnaren, enkemannen og tørrlagte alkoholikaren Asle bur på den litle staden Dyngja ved ein fjord nord for Bjørgvin. Det er november og mørkt. Den første snøen er komen, men kjem til å regne vekk igjen. Namnebroren, den alkoholiserte kunstnaren Asle, ligg på sjukehus i Bjørgvin, etter at edru Asle dagen før fann han døddrukken i ei snøfonn.

Les også: Kven skal gi omsorg til dei som verkeleg treng det, dersom ingen orkar? spør Olaug Nilssen i sin gode nye roman (D+)

Kunstnaren køyrer bil til og frå Bjørgvin for å levere måleria sine til galleristen der. Før, under og etter køyreturen tenker han tilbake, til barndom og ungdom, og vever minna saman med det som skjer her og no i ein saktefløymande tankestraum.

Han tenker på kunst, og på Gud, og på kva som skiljer og sameiner dei to. Gjer seg mange av dei same tankane i denne boka som i den førre, men med små variasjonar i repetisjonen.

«Eg tenkjer alltid om att og om att dei same tankane og eg målar om att og om att det same biletet, det er sant, med likevel er kvart einaste bilete ulikt, og så heng alle bileta saman som i ein slags serie, ja kvar utstilling er sin eigen serie, men til sist heng alle bileta eg har måla saman og utgjer eitt bilete».

KOMMENTAR: Poeten Louise Glück var ikkje akkurat godt kjend i Norge då ho fekk Nobelprisen i litteratur. 

Som eg skreiv i meldinga av førre band, kan det vere ei god oppsummering av livsverket til kunstnarar flest, og definitivt av Jon Fosse sitt eige verk, der linjene og hovudtemaa blir stadig tydelegare, banda dei imellom stadig sterkare.

Kanskje er det også ei grei oppsummering av sjølve livet, også for dei av oss som slett ikkje er kunstnarar. Vi har begrensa repetoar, alle, og vender ofte tilbake til faste mønster, på måtar som er vanskelegare å sjå undervegs enn i oppsummeringa mot slutten, eller sett utanfrå.

Les også: Også Lars Mytting gir ut andre band av tre i år. I «Hekneveven» er  han på sitt beste. Det seier ikkje så lite

«Eg er ein annan» skildrar særleg oppveksten og ungdommen til Asle. Han vil tidleg bli kunstnar. Mislikar skulen. Startar i band, men sluttar igjen. Startar å røyke, og elskar det. Plagest av mora, som masar om at han må klippe håret, og dessuten trur han kanskje er ein slik som stel. Det er Asle ikkje.

Men det betyr ikkje at han fortel alt han veit til dei vaksne. Som 15-åring på hybel for å gå på gymnas får han endeleg fred, men også venner av det slaget mora ikkje ville like. Han oppdagar alkohol, og det motsette kjønnet. Sidan taper han begge.

Les også: Karl Ove Knausgård er også oppteken av Gud og religion i sin nyaste, særs interessante roman, «Morgenstjernen» (D+)

Jon Fosse sine kjapt rissa tablå frå ei vestlandsbygd nokre tiår tilbake vil ganske sikkert klinge gjenkjenneleg for generasjonen som var ung på 1960- og -70-talet. «Eg er ein annan» er eit fint portrett av kunstnaren som ung mann, og ei utforsking av kva som gjer at nokre blir kunstnarar. Asle er ute etter noko spesielt. Det inste biletet. Eit fråverandre nærvær, det lysande mørkret.

Ikkje ulikt Jon Fosse sjølv. I «Septologien» går han tydeleg nærare på eigen sjølvbiografi enn tidlegare. Asle liknar Jon av utsjånad, og fleire biografiske trekk stemmer, både i tid og stad. Men det er ikkje noko hovudpoeng, her eller i dei andre bøkene.

Les også: Vigdis Hjorth skriv igjen om ei mor og ei dotter med trøblete forhold. Sjølvbiografisk? Er det viktig? (D+)

Språket er derimot eit poeng. Måten menneska prøver å fange noko i språk, så som i kunsten. Kanskje livet, kanskje Gud. Asle er katolikk, oppteken av dei kyrkjelege rituala. Han argumenterer for at kvalitet i kunsten «finst i seg sjølv, vakkert og stygt», slik det også finst rett og gale, sant og falsk, godt og dårleg. Det har også noko med Gud å gjere.

Attåt dette kvardagslege detaljar. Matstell. Vêrobservasjonar. Skildringar av klede, interiør, folk. Naboskap. Speglingar og kontrastar, mellom det som er og det som kunne blitt. Saknet og tapet som ein rød tråd, gjennom den mørke tida. Tonen er umiskjenneleg, i ein tekst skriven utan punktum, men med klare overgangar mellom då og nå, som elegant plasserer lesaren på rett stad til rett tid, med dei rette folka. Det er jo slik tankane fungerer, med saumlause men ofte tilfeldige overgangar mellom det vi huskar og det vi står midt i. Barndomsminne og novembermørke, på likt.

Les også: Fleire bokmeldingar, forfattarintervju og litteraturnyheiter i Dagsavisens bokseksjon

Og altså lyset, i dette mørket. Der første band bruka litt lang tid på å varme opp, og litt for mange ord på litt for enkel teologi, byr andre band i «Septologien» på stigande form. Eit løft, rett og slett, opp og inn i den sterke straumen av tankar og tablå som blir verande i lesaren lenge etter siste side er lesen. Eg gler meg allereie til neste bok i storverket.