Bokanmeldelse: Ingrid Z. Aanestad «Ein dag vaknar me og det er sommar»

ROMAN
Ingrid Z. Aanestad
«Ein dag vaknar me og det er sommar»
Oktober forlag

Det er Ingrid Z. Aanestads sjette roman, og i likhet med hennes tidligere bøker er den handlingsfattig og uten stor dramatikk. Den lever i kraft av forfatterens språksans og sensible øye og øre for detaljenes betydning. Det nytter ikke å sløve seg gjennom «En dag vaknar me og det er sommar».

Aanestad forlanger oppmerksomhet fra sine lesere. Det gjelder å være på tå hev, og du kan nesten bli småforelsket i forfatterens evne til språklig å male fram de fineste nyanser og bevegelser i det trivielle hverdagslivet. Selv når det handler om noe så «stort» som kjærligheten og den første skjøre forelskelsen, klarer denne forfatteren å holde det hele i et stramt minimalistisk grep, og brette det ut på 113 sider.

Les også: Bokanmeldelse av Zeshan Shakars «Gul bok»: Glitrende!

Også denne gangen dreier det seg om kvinner og deres relasjoner. I dette tilfellet om de to kvinnene Mir og Ruth som treffer hverandre på en fest, der Ruth nærmer seg Mir ved å tegne et portrett av henne. Og spiren er lagt til et forhold som leseren følger gjennom vinter og vår og fram til en varm sommer.

Ingrid Z. Aanestad byr ikke på handlingsmettede romaner, men er trofast mot det som kan oppfattes som hennes spesielle minimalistiske prosjekt. Det er en stil som er åpen og overlater mye til leseren, og i denne nye romanen funker det fint. Det blir noe hemmelighetsfullt og uforutsigbart i fortellingen om Mir og Ruth. Den folder seg ut som en presis og konsis beskrivelse av det trivielle hverdagslivet: Åpne en kjøleskapsdør, slippe en krabbe ned i kokende vann, berøre en annens hender eller nakke, plante gulrotfrø. Noen ganger brytes disse beskrivelsene av små dialoger, eller endring av scenebakgrunn.

Mye av den lille handlingen i boka foregår i Mirs leilighet i en gul bygård, der det også bor en eldre kvinne, Belle som er Mirs fortrolige, og som lager fest i bakgården. Eller Mir og Ruth tilbringer dager i en hytte som eies av Ruths familie, eller de går på kafe, vandrer i gatene. Det er ikke veldig mye vi får vite om Ruth og Mirs bakgrunn og liv, men Ruth har blåmerker på brystet etter en celleundersøkelse på sykehuset, og har kanskje vært syk av kreft.

Les også: Hazel ble flyvertinne for å slippe å tenke over hvem hun er

Ikke spesielt innsmigrende eller spenningsdrivende litteratur dette. Men det funker. De to kvinnene, Mir og Ruth, kryper fram fra teksten og blir tydeligere for hverandre. Eller som det står et sted i boka: «Eg trur eg tenkte at noko skulle framkalle meg, seier Mir. Kjærleik, for eksempel». Eller som Ruth sier: «Eg kjenner meg meir dødelig med deg».

Ingrid Z. Aanestad kan sies å være en dristig forfatter, som sta og envis holder på en så utfordrende litterær estetisk form i roman etter roman. Men det er også befriende for en leser å bli stilt overfor en tekst som så til de grader insisterer på være seg selv nok. Dette lille gir jeg deg, og resten får du sannelig bruke litt fantasi på!